Rage against the symaskin

Her om dagen tok jeg affære i forhold til en av mine dårlige samvittigheter. Jeg kvittet meg med symaskinen. Det føles både godt og riktig.

Symaskinen var en feilinvestering. Det var dumt å anskaffe den, og det var dumt å ikke kvitte seg med den for lenge siden. Jeg kunne ikke sy på slike maskiner da jeg kjøpte den, og jeg kan det ikke nå heller. Jeg kan ikke en gang tre i tråden uten instruksjonshefte. Jeg har ved et par anledninger klart å tre tråd, men aldri uten å banne eller grine.

Jeg kjøpte maskinen sånn cirka tre timer etter at det ble klart at jeg skulle stifte felles bo med Mannen (=sinnssyk i gjerningsøyeblikket). Jeg hadde jo aldri holdt meg med langsiktig mann før, så jeg inbildte meg feilaktig at alle damer som bor med menn må ha symaskin. For man må jo sy gardiner, må vite.

Jeg sydde faktisk to gardinlignende ting som ble montert på rommet til bonusbarnet. Hun var sju og ganske ukritisk på den tiden, så hun kommenterte aldri at "gardinene" ikke var like lange, eller at det hang tråder ut av sidene på dem. Ikke merket hun at snurpebådet var litt tilfeldig plassert heller, eller at "gardinene" var for smale til å dekke vinduet. Hun sa iallfall aldri noe.

Nå har jeg donert symaskinen til bonusbarnet. Jeg krever bare en motytelse - at hun lover å fjerne den fra huset mitt og at jeg slipper å se den igjen. Så får det heller våge seg at hun låner den bort til mor si dann og vann. Romslig skal man være.