Kjerringklipp

Ja vel. Nå er jeg stygg på håret, nå. Frisøren gjøv løs på meg saks og kniv - og jeg våget ikke stoppe henne, selv om jeg så at det bar galt avsted. Jeg våget ikke, fordi hun er utenlandsk og fordi jeg er grunnleggende feig i situasjoner der noen kan komme til å bli lei seg.

Så nå sitter jeg her med det stygge kjerringhåret mitt. Det skulle vært kort bak og ved ørene, og luggen skulle vært lang. Nå er det egentlig ikke kort noe sted, og det er helt ihjelskåret. Det er tjukt der det skulle ha vært tynt, og tynt der det skulle ha vært tjukt. Jeg ser ut som en kryssing mellom en strihåret dachs og en collie.

Det er min egentlige frisørs feil, egentlig, for hun sa ikke noe om at hun ga meg til kollegaen sin. Svikefullt, spør du meg, du gir ikke en av dine trofaste kunder videre uten å gjøre oppmerksom på det. Over helgen skal jeg ringe og si ifra om det, og så skal jeg kreve at hun rydder opp i elendigheten.

Hvis jeg ikke feiger ut, selvsagt. Og omigjenklippen må jo eventuelt skje når hun andre ikke er til stede. Sånn at hun ikke blir lei seg. Skjønner? Nå skal jeg sørge litt, og i morgen skal jeg gjøre det beste ut av katastrofen og gå på fest. Det blir sikkert litt av en fest, for jeg ser ikke for meg at jeg kan gå rundt med DET håret og være edru.

Hekkans håret.