Her har man brukt et helt liv på å snike seg unna verv og posisjoner i friviljuge lag og organisasjonar. Og så stiller man seg, under tvil, til disposisjon i det lokale idrettslaget. Man innser at man er voksen, at man har barn og at man må yte sin skjerv til fellesskapet og lokalsamfunnet.
Man stiller på valgmøtet, lar seg klappe inn i styret (ikke overraskende, egentlig, posisjonen er tross alt ikke så attraktiv) og pludrer litt med sine medfeller. Tross alt er man innflytter, man har ennå ikke rukket å markere seg i verken den ene eller andre retningen.
Og så faller det en replikk, i en liten bisetning, om 17. mai-komiteen. Et av styremedlemmene uttrykker glede over å være ferdig med sine tørner - for godt. For her i grenda må begge foreldrene være med i to år på rad per unge - de årene de går i sjette og sjuende klasse.
Jeg begynner sporenstreks å hyperventilere. Gemalen og jeg har formert oss annethvert kalenderår. Det innebærer at, dersom ikke gjeldene praksis endres til 2015, at vi må avtjene verneplikt i 17. mai-komiteen i seks år på rad. Seks år! Jeg tror jeg dauer.
5 kommentarer:
Åhåhåhåhå! Jeg dauer jeg også!
Litt empati hadde varmet!
Altså, når dere har født opptil flere barn til denne verdenen, får dere trå til for fellesskapet også! Et ordentlig 17. mai arrangement kommer ikke av seg selv.
Hilsen styreleder i beboerforeninga og FAU-representant for klasse 1b.
Du slipper nok ikke unna komiteer, saa dette maa du finne deg i. Sitter i varmen mens babyen gaar fra arm til arm her i resepsjonen, faar bli mer blogglesing naar vi kommer hjem. Bare en kjapp hilsen.
Jeg hadde hadde født dem litt mer spredt hvis jeg hadde visst at jeg skulle i 17. mai-komiteen seks år på rad. Men jeg innser at vi må bidra - og jeg er ganske sleip til å stille gemalen til disposisjon også.... ("Hæ? er jeg representant i grunnskoleuka?")
Legg inn en kommentar