Pyse-Bergljot

I dag har jeg gjort noe jeg normalt ellers aldri gjør. Jeg har ringt til frisøren og forlangt gjenoppretting. Hun var veldig forståelsesfull, og vi var skjønt enige om at inngrepet må foretas når hun som har forvoldt skaden ikke er tilstede.

Jeg er sykt dårlig på å klage. Jeg synes det er enklere å drikke vin med kork i - eller kaffe med snerk - enn å gi beskjed. En gang ble jeg til og med matforgiftet fordi jeg følte meg nødt til å spise litt av den bedervede lasagnen jeg ble servert på et jærsk serveringssted.

"Smaker ikke denne litt...rart?" spurte jeg Mannen.
"Jo, den der er ikke god," bekreftet han.

Og så spiste jeg litt til, så ikke kelneren og kokken (trolig samme person) skulle bli lei seg. Var det verd det? Nei. Jeg trodde jeg skulle DØ den påfølgende natten. I ettertid tenkte jeg at jeg kanskje burde ha varslet Mattilsynet, men jeg gjorde naturligvis ikke det heller.

Det kan hende noen andre har dødd som følge av dette. Huff.