Konfirmasjon

I Guds hus kan tiden gå langsomt. I selskap med mine barn kan en time føles som et døgn. Jeg elsker mine små, men det er ikke alltid jeg er så veldig kry av dem. For eksempel når de ligger og velter seg på gulvet, i bunad, under konfirmasjonsgudstjenesten, eller når de gauler til hverandre over midtgangen i ei kirke som er så fullstappet at familier må spre seg klattvis.

Pingu skulle ha sovet, så hun var sur som en mitting. Hun vred seg som en mark i mine armer, hvinte og gneldret (heldigvis er hun ikke veldig verbal), skrukket til salmearket (og bunaden min) og tømte lommeboka mi på gulvet. Vilikke og Kostas satt ikke i ro et sekund, jeg hadde mitt fylle hyre med å kverke furien i meg, som bare hadde lyst til å ta dem i nakkeskinnet og tuppe dem ut i bilen. I stedet smilte jeg tappert (stramt), truet, bønnfalt og lokket, gav dem tyggis og fristet med overraskelser hvis de bare kunne tie stille mens presten velsignet konfirmantene. Jeg kan ikke si at noen av strategiene virket.

Heldigvis satt vi langt bak, på tredje bakerste benk, faktisk. Jeg husker en annen gang, da satt vi dessverre nesten helt foran. Anledningen var trist, mine barns oldemor var død. Kostas var nesten tre år, Vilikke sånn cirka seks måneder. Jeg satt litt for meg selv med arvingene, vaniljedeigen skulle være med og bære.

Det ble mye lyd og spetakkel, så et stykke uti prøvde jeg å stikke til Kostas en drops for å få stoppet kjeften på ham. Han ble så opprømt at han ropte "jippi!" så hele kirken ristet. Ikke bare en, men tre ganger. Huff. Jeg gremmes ennå ved tanken.