Hudfletting fra en underyter

Fletta hår er fortsatt supertrendy, leser jeg i tabloiderne. Ka farsken. Nå må det vel snart være slutt? Ikke det at jeg ikke ser at det er smellvakkert med tjukke fiskebeinsfletter og franske anretninger av ymse slag - men det finnes en nedside. Flere, faktisk.

Jeg har døtre, og begge har langt hår. Heldigvis har de ikke arvet MITT hår, så teknisk sett hadde alt ligget til rette for flotte fletter. Problemet er bare at jeg ikke får det til. Fingrene mine fikser det ikke, alt klabber og baller og floker seg inn i hverandre. Jeg fatter ikke hvordan vanlige folk, uten fagbrev i frisering, lykkes!

OK, det skal sies at jeg ikke har søkt støtte i litteraturen, bøker som "Flett deg frisk" eller "Fletteencyklopediet", men jeg tror ikke det hadde hjulpet. Teorien skal jeg klare å forstå, jeg kan bare ikke operasjonalisere den.

Den eneste varianten jeg behersker, er den klassiske håndballfletta. Altså den som springer ut av en høy hestehale. Det fine med den er at man ikke trenger å lage en skill - og at det på en måte er forhåndsdefinert hvor man skal begynne og slutte.

Skill er nemlig en utfordring i seg selv, ikke vet jeg hvordan andre får den rett og sentrert. Bruker de linjal eller? Vater? Jeg bruker det berømte øyemålet, og et kan slå alle veier. Jeg har vurdert å tatovere inn en rett strek i bakhodet på Vilhellerikke, for å ha noe å sikte etter. Vilikke sitt hår får jeg ikke røre, så der hadde det ikke hatt noe for seg. Toget er for lengst gått der i gården.

I fjor høst gifta bror min seg, Påskeharen altså. Jeg besluttet at småpikene skulle kunstflettes. Jeg inngikk avtale med venninna mi Siri, som kan sånt - og resultatet ble framifrå. I all beskjedenhet må jeg si at de var på høyde med bruden og brudepiken på håret.

Tilbakemeldingene var deretter; "nei og nei! Så fine dere er! Er det mamma som har flettet dere?" Det var det jo ikke. Vilikke laget et stort poeng av at mamma ikke kan slikt, må dere forstå - men mammas venninne Siri - hun er flink, hun!

Og nå kommer vi til det egentlige poenget. Dette flettehysteriet er med å danne, eller la oss si opprettholde, uheldige strukturer i samfunnet. Det dannes a-lag og b-lag. De som lykkes og de som ikke lykkes. Min teori er at de som fletter, er de som også var i fremste rekke da cupcakebølgen skyllet over nasjonen (den er over, håper jeg?). Det er de samme som lager treretters matpakker med motivlakkert stangselleri, hjemmelaget speltbrød og fruktspyd.

A-laget har a-lagsunger som kan gå i pasteller og tyll, uten at pastellene og tyllen får uhelbredelige flekker, revner eller hull. De har unger som kan passe på husnøklene sine og som kommer hjem fra skolen med badetøyet samme uka som de hadde bading. A-laget har vaser med striper eller dådyr på, og de holder på med pensjonssparing (for ungene også).

Ungene deres angriper grønnsakene sine uten protest og legger seg klokka 20, seinest, uansett. De vil heller vil spille sjakk enn å kikke inn i en skjerm, og de foretrekker positiv samhandling med sine søsken framfor krangling og gladvold. De rammes ikke av styggedom som lus eller mark i stjerten. De biter ikke negler heller.

Jeg har rett, ikke sant? Sammenhengene kan være spuriøse, men jeg tviler på det. For ordens skyld må jeg få tilføye at jeg ikke har gjennomgått forskningen på feltet.

Jada jada. Jeg innrømmer at jeg er litt misunnelig. Jeg skulle gjerne hatt alt på stell, iallfall litt mer enn det jeg har nå. Enn så lenge brenner jeg duftlys og ser på Luksusfellen og Sinnasnekkeren med Vilikke. For å bli påminnet at noen faktisk har det verre.