mandag 1. februar 2010

Avfallshåndtering

Alt var kanskje ikke bedre før - men en del ting var iallfall mer lettvindt. Søppelavhending, for eksempel. Alt man ikke trengte, kunne kastes, og alt man kastet gikk i den samme søpla. Den generelle terskelen for å i det heletatt kaste var kanskje høyere før i tiden, men det er ikke poenget her.

Nå for tiden er det stadig mindre som kan kjøres rett i søpla (=restavfall, fritt oversatt), vi skiller og sorterer og definerer og fortolker. Er chipsposer plast eller rest? Er man et miljøsvin om man ikke gidder å brekke papiromslaget fra plasten på bremykteska? Skal alle tekstiler i tekstilsøpla, eller bare dem man tror noen kanskje vil ha på seg? Hva med juletreet, er det organisk nok til å gå i bioavfallet, eller skal det i resten? Hva med de gamle svømmeføttene, er det plast eller rest? Hvor nøye skal primbegeret vaskes før det går i plastavfallet?

Jeg ser for meg at det står en gjeng med alver, eller kanskje gnomer, og omsorterer søpla etter at den er sanket inn. For jeg er temmelig sikker på at det ikke bare er jeg som noen ganger gambler kildesorteringen.

Før gikk alt i den samme dunken. Og sånn kunne de jo gjøre det, siden de ikke holdt på å drukne i sin egen dritt. Ikke hadde de klimakrise heller, vintrene var stabilt kalde og somrene passe varme. Og de kjente på gikta om det ble lavtrykk eller om det skulle bli storm.

De som var så heldige at de bodde på landet, hadde også en annen søppelhåndteringsmetode som kunne anvendes til store ting eller til søppel det ikke var plass til i dunken. De brant bål. Jeg husker at aviser, plast og esker og forskjellig ble fyrt opp på beitet utenfor soveromsvinduet mitt. Aske og svart røyk la seg som et teppe over farmen. Var det vanskelig å få fyr på skiten, var det bare å øse på med noe tennvæske eller bensin. Dette var før brannvesenet var oppfunnet, følgelig var fyringen verken ulovlig eller brannfarlig.

Generasjonen før der igjen brukte enda mer spektakulærer metoder. De sverget til nedgraving. Det som ble gravd ned i jorda, ble usynlig. Og det man ikke så, fantes ikke lenger. Sånn må de ha tenkt, tenker jeg. De kunne jo sikkert ikke vite at sardinbokser, antikke vaskemaskiner, melkeflasker og annet skrammel ikke er mat for meitemark og basiller.

Jeg er imot nedgraving, men oppbrenning kunne ha løst noen av mine problemer. For eksempel har jeg flere bruttotonn med pappesker etter flyttingen. Sånt kan man levere på avfallsstasjonen - eller man kan knø det inn i garasjen, slik vi gjør. Er vi heldige, oppløser pappen seg av seg selv, og da får vi kanskje plass til bilen, også. Det hadde vært så fint. Vi klarer å få dytte unna noe papp, litt etter litt, sammen med papiravfallet. Men hvis vi bare skal basere oss kun på dette, vil ikke garasjen være tom før i 2014 eller deromkring.

Den som hadde hatt en container. Jeg ønsker meg en sånn en til bursdagen min. Og jeg går for eie, ikke leie.

5 kommentarer:

paaskeharen sa...

I UK hadde vi bare èn stor dunk. Der kastet man hele skiten. Inkludert flasker og bokser. Det ble mye flasker. Og bokser. Men nede i sentrum sto en bitteliten grønn flaskecontainer som skulle kunne rydde unna flaskene fra de 250 000 innbyggerne. For pantesystemet er ikke oppfunnet i UK.

frk. Figenschou sa...

jeg husker vi brant sofaen bak huset da den skule avkvittes, og vi bor i boligfelt. (i finnmark riktignok.) Alt var verrebedre før.

Bergljot sa...

Kloke ord fra Miss Figenschou:-)

Knutine sa...

Mange dilemmaer i dagliglivet som du setter noen artige spørsmålstegn ved...

Har flyttet fra Trondheim til orkdal jeg-og det er jo stor forskjell! jeg gjør som jeg ble lært opp til i Trondheim,fordi de har kommet lenger,så da satser jeg på at det er best..
Ha en fin kveld:-))

Mvh Wenche

Anonym sa...

Til våren kjære, til våren...