Vilikke noe som helst

Ikke så rent sjelden er det noen som mister beherskelsen under morgenstellet på baderummet i Hålandsmarken. Ofte dreier det seg om meg selv, og som regel under håndtering av min eldste datter, Vilikke (4).

Vilikke vil som regel stå opp, og det er formildende. Ikke stritter hun imot å bli rengjort, heller. MEN så begynner det; nesten ingen av barnets 53 trusser holder mål, for de går inn i stussen. Og der er det jo ikke meningen at de skal gå.

Hadde det vært de samme trussene hver gang som oppførte seg slik, kunne jeg ha avhendt de som ikke holder mål. Men nei, det varierer fra gang til gang (og ja, jeg mistenker Vilikke for å overdrive lidelsene knyttet til dette).

Så er det strømpebuksehelvetet. Vilikke har ikke en enesten strømpebukse hun faktisk kan ha på seg, for alle KLØR. Og sånn kan man jo ikke ha det. Jeg truer med at hun må ha strømpebukse hvis hun har tenkt å ha kjole (og gjett om hun har tenkt å ha kjole!), tross alt er det lenge siden sommeren forlot oss.

På dette stadiet har vi hatt litt suring og grining; som regel gir hun etter i strømpebuksediskusjonen for å få ha på seg kjole/skjørt. Om det blit haikjolen, hanekjolen, den lilla blomstrete eller en annen, det forhandler vi om, prinsessen bryr seg nemlig ikke om hvorvidt kjolene er tilsmusset av mat eller annet klin. Hun vil ha den som føles riktig akkurat da.

Oppnår vi ikke konsensus om strømpebukse, blir det bukse. Da eskalerer konflikten kraftig, særlig hvis den onde moren tvinger igjennom olabukse. Men dette orker jeg ikke å gå inn på.

Når kjolen er i havn, er det håret som skal stelles. Eller ikke. Vilikke synes i grunnen ikke at det er nødvendig å børste det ("for det er heilt fint, mamma!"), vondt gjør det visst også. Enda jeg har investert i ikkeluggebørste på nettet og gjør mitt ytterste for å ikke mishandle.

Vilikke mener at alt løser seg med å dynke manken med spraybalsam, og jeg får henne ikke til å forstå at håret blir rart om man balsamerer daglig uten å vaske mellom hver gang. Vel hun er jo bare fire, men likevel. Strikk og spenner er assessoarer vi sjelden bruker. Fordi de som regel forsvinner i løpet av dagen.

Siden vi ikke alltid har så god tid på morgenen, og siden heksemoren kan være litt morgengretten og Vilikke temmelig sta, kan tonen oss i mellom være litt stram. Og tomme trusler forekommer.

Det fine med Vilikke er uansett at hun ikke er langsint; Når hun først er fjelgt og antrukket, er vi vel forlikte (hun har ved en tidligere anledning uttalt at hun ikke vil ha meg som mamma, hun vil heller bo hos mammaen til Oda (for hun er mye greiere enn meg.))