På et vis er det deilig å være så satt at man ikke trenger å utsette seg for partiprogrammer og partilederutspørringer for å lande på hva man skal stemme på. Når man er førti, og per definisjon på vei inn i den svarte middelalderen, skal det mye til at man skifter politisk ståsted.
Det fine med å være satt, er at det er tidsbesparende. Man trenger ikke å bruke fritida si på å sette seg inn i ting, i stedet kan man hekle eller se på Derrick. Og så tasse avgårde til valglokalet tipåhalvstengetid og gjøre borgerplikten sin.
Jeg kommer til å lande på noe rødlig, som vanlig. Ikke helt ytterst der ute, man er da ikke ekstremist, mer i landskapet rundt Jonas og Jens. Ikke det at jeg plent er så enige med dem i alt mulig, men de andre alternativene er liksom ikke aktuelle. Jeg er kanskje blå på leggene, men ikke i sjela. Aldri aldri aldri om jeg noen sinne kommer til å stemme blått.
Gul familiepolitikk er sikkert fint for noen, og siden jeg har familie burde vel Dagfinn og gjengen appellere til meg. Men njet. Jeg kunne ha tenkt meg sekstimersdag og billigere SFO, men det er ikke de gule satser på. Og så definerer de visst familie snevrere enn meg, helst skal det være mor, far, bikkje og to-tre unger. Og det er og blir ekskluderende.
Grønt? Tja. I motsetning til de fleste rundt meg, synes ikke jeg at det er det verste alternativet. Og nå tenker jeg på Sp, ikke V. Jeg synes det skal bo folk andre steder enn i byene, og jeg synes at det skal produseres mat her i landet. Og ja, jeg er villig til å betale det det koster. Og så liker jeg Magnhild, for det var hun som lærte meg å lage brun saus på ungdomsskolen.
Nå er jeg spent på om jeg finner ut hvor jeg skal stemme, for jeg har jo ikke fulgt med på det heller. Og om de godtar bankkortet mitt som identifikasjon, jeg vet ikke hvor passet og valgkortet befinner seg for tiden. Så blir nok dette bra til slutt. Bare det ikke blir så blått som skolevalgene kan tyde på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar