Dans

I forrige post skrev jeg om ungdommen. Det var så inspirerende at jeg vil gjøre det litt til. Selv om genren kan framstå som litt memoaraktig. Kanskje.

Jeg er vokst opp i Ryfylke, på ei øy som på den tiden ikke hadde vei helt rundt seg (det manglet to kilometer). Jeg bodde så godt som helt ytterst i den ene enden av denne veien. Selv om vi jo hadde noen naboer, vil jeg si at vi bodde relativt langt fra folk.

Fritid i ødemarken kunne være krevende. Enten måtte man gå/sykle over betydelige avstander, eller man måtte ta bussen. Den gikk to ganger i døgnet, og det var til skolen og fra skolen. Litt vanskelig å basere det sosiale livet sitt på kollektivtransporten, kan du si.

Jeg var da, som nu, et prektig og pliktoppfyllende barn med sunne interesser. For eksempel gikk det mye i korps og musikkskole og, i korte perioder, trening. Disse aktivitetene foregikk langt fra farsgarden min, noe som innebar en del venting på skolen - og mye kjøring for far og særlig mor.

Vi, det vil si Påskeharen og jeg, var også avhengig av å bli kjørt og hentet da vi ble eldre og skulle ut på livet. Det var krevende øvelser. Først måtte vi være greie i dagevis i forkant for å være sikre at sjåførene ville stille, de satt med bukta og begge endene på alle vis, kan du si. Turen TIL dansen var som regel uproblematisk, verre var det når far, ofte i litt slett lune, sto og tuten utenfor danselokalet for å få samlet avkommet sammen og brakt det hjem.

Påskeharen var som regel der han skulle være, men det var ikke alltid jeg. Det medførte at far av og til kom UT av bilen for å lete, og det var krise. Ikke bare så han ungdommens forfall og forfyllelse på nært hold. Det var det at de forfalte ungdommene også så HAM. Gud, så pinlig. Sur og bustete far (som regel hadde han sovet litt i forkant) på jakt etter forvillet datter. Nei dette gjør det fortsatt vondt å tenke på.

Påskeharen, som var litt lettere å lede enn meg, smakte titt på både det ene og andre. Det var alltid spennende om faderen ville oppdage det. Vissheten om at vi måtte avlegge utåndingsprøve midt i fleisen på ham var for så vidt temmelig preventiv i seg selv.

"Det er vel ikke noen som har lesket seg her, vel?" pleide far å spørre.

"Nhæiiii," sa vi i kor, på innoverpust. Og satt musestille helt til vi kom hjem. Jeg vet ikke om han bet på forklaringene om at vi hadde blitt sølt på og røykt på av andre, i det minste fulgte han sjelden opp undersøkelsene sine.

Vi iprøvde en gang å ta oss hjem fra Nessa på egenhånd, uten penger til drosje (tre mil) og uten avtale om transport. Ingen skulle uansett samme vei som oss. Påskeharen og jeg endte så til de grader på avveie, han vi satt på med kjørte i helt feil retning. Ikke skulle han ha kjørt heller, viste det seg i ettertid.

Stemningen var ganske låk da mor og far hentet oss på Jørpeland dagen derpå. At det var andre juledag, og at vi skulle på middag til farmor, gjorde ikke saken bedre på noe som helst vis. Seinere ble det vel ikke så mye dansing på oss på Nessa. Tror jeg.