Hvordan gjør de det?

Ansvarlige mødre som får unger på overtid abonnerer på "Foreldre og barn". Det er fordi vi liker å vite hvilke støvler som holder tettest, hvilke dresser som holder varmest og hvilke vogner som velter minst og hva Jesper Juul til enhver tid har på hjertet innen barneoppseding.

Magasinet har også en fast matspalte. Der kommer redaksjonen med fiffige forslag til middagsretter og menyer som de mener vil falle i smak hos hele familien. Innimellom kommer de med friske forslag til hvordan nisteskivene kan bedekkes for å unngå kjedelig leverpostei og ost.

Ideen er sikkert god den, for familier med unger som ikke er redde for ingredienser de ikke kjenner igjen på tallerkenen. Eller hos folk som har hjemmeværende mamma med gooood tid til å møte familiens behov. Vi har det dessverre ikke sånn.

Vilikke skyr grønnsaker, hun spiser dem ikke engang om hun får penger for det (det er blitt testet). Klistremerker har vi ikke giddet prøve med engang. Hun kan heller ikke spise mat der de ulike ingrediensene er blandet med hverandre, kjøttkakene eller fiskebollene må for all del ikke komme i nærheten av potentene (her pleier hun i rettferdighetens navn å gi seg når alt sopes i hop i sausen).

Kostas er også skeptisk til grønnsaker, med unntak av sopp, brokkoli og blomkål. Men han liker til gjengjeld ikke den samme middagen fra gang til gang, og man vet aldri når han har bestemt seg for ikke å like noe lenger. Og så er han sær på brød, han liker ingen former for frø og han vil aller helst bare ha søtt pålegg (det får han da altså ikke).

Pingu er ikke så komplisert, ei heller i kosten. Hun eter jevnt over det hun får, til middag iallfall. Brødmåltidene er mer utfordrende her, for barnet støvsuger skivene for pålegg og lar brødet ligge igjen. Siden hun bare er snart to, tror vi denne atferden kommer til å gå over.

Jeg lurer på hvordan folk får ungene sine til å spise leverstuing med forvellede bønner og en dæsj med kapers? Eller kongerekesuppe med koriander og mais? Mine hadde dødd hadde de fått slik avva mat på tallerkenen. I det minste hadde de dissekert måltidet og plukket ut alt det rare. Det er derfor det går i spaghetti og fiskekaker og trad norsk cuisine hos oss.

"Foreldre og barn" kunne også nylig meddele at man må smake en ny matvare ti-tolv ganger for at sansene skal venne seg til den og like den. Men hvordan får folk ungene sine til å smake mat tolv ganger hvis de ikke liker smaken den første gangen? Hva er det vi gjør galt hos oss (eller er det rett og slett noe galt med ungene???)

Jeg vil gjerne ha innspill fra eventuelle lesere som har gjort smarte grep på dette området. Før mine får skjørbuk, engelsk syke eller andre mangelsykdommer (nevnte jeg at de ikke får tran heller?).