Flyttefinale

I morgen skal vi være definitivt ute av ekshuset. Det blir fint. Nå styrer vi med å tømme det for restanser, huset viste seg å ikke være så fraflyttet som vi først trodde. Vel visste vi at det sto litt igjen her og der, men at det skulle dreie seg om flere billass, se det hadde vi nok ikke sett for oss.

Ting som blir stående i et fraflyttingsobjekt, er på en måte røkkelet. Eller raben, som vi sier i Fyfylke. Ting man kan klare seg foruten, men som man ikke kan avhende. Dette er ting man gremmes over å dra over i et nytt hjem, fordi man vet at de kun medfører lagringsproblemer.

(Jeg må ærlig innrømme at jeg pælmet en del i restavfallet i går, helt usortert. Og det føltes ikke vondt i det heletatt.)

Hvor skal vi gjøre av trampolinen, for eksempel, nå er det høst, og den eneste flate delen av tomta er uoljet terrasse? Hvor går det avsindig digre bassenget med renseanlegg som vaniljedeigen kjøpte da jeg ville ha et lite plaskebasseng til ungene? Og krukkene? Teltet? Svaret gir seg jo egentlig selv - alt havner i garasjen.

Unntatt bilene snart, antakelig, for når både fars indisponerte kano (den har ikke flytt, fløtet eller flåte eller hva det nå heter siden jeg krasjet den i taket på parkeringshuset til Statoil i 1999) og mors moped skal inn, blir det temmelig trangt inni der.

Jeg trodde kanoen skulle i fosterhjem på Sageved, og at mannen kunne få ro i sjelen til å fikse den der med tid og stunder. Men det har han ikke tenkt, nei. Kanoen (eller Canossa, som jeg kaller den) skal stå som et monument over mine mangelfulle kjøreegenskaper, lett råtten og med krakelerte spant.

(Jeg utelot visst å nevne at vaniljedeigen, i sin tid (altså før min tid) brukte en hel vinter på å snekre fartøyet. I så henseende skjønner jeg jo at affeksjonsverdien er betydelig. Men det betyr ikke at jeg vil ha den i garasjen.)

Mesteparten av raben er nå ute av ekshuset, det samme kan ikke sies om støvet og smusset. Det er min santen et under at vi ikke er mer allergiske enn vi er, for det er tydelig at kaninene har hatt gode kår under køysengskuffa og bak rammemadrassen. For ikke å snakke om hvordan det ser ut der hvitevarene pleide å stå.... Urk.

Men i morgen kjem hausten, og da må vi være ute. Og det er vi sikkert også, kjenner jeg oss rett. Men ikke før sånn cirka i siste liten.