Kostas har begynt på skolen. Det tror jeg at han i utgangspunktet synes er ganske så kjekt, for han har fått nye kompiser og det er mye artig å ta seg til i friminuttene. Dog er det andre ting ved debuten hans som bekymrer meg litt.
For eksempel skjønner han ikke helt hvorfor vi vekker ham om morgenen når han vil sove. Eller hvorfor det er HAN som må pakke sekken sin.
"Hvorfor er det jeg som må gjøre alle leksene?" spurte han, litt snurt, her om dagen.
"Fordi det er du som går på skolen," forklarte jeg.
"Åååå, det er så urettferdig," sutret Kostas.
Som ansvarlig foresatte følger vi opp at han gjør det han skal, at han har med seg det han skal og at han hentes og leveres når han skal.
Vi var ganske krye da frøken sendte med ham lesebok hjem for et par dager siden, fordi hun vurderer ham som moden for å begynne med lesetrening. En side om dagen skal han lese (det er ikke snakk om mange ordene), men den skal han til gjengjeld lese fem ganger. Da det gikk opp for ham, begynte han å grine. For han var så sliten.
Uff. Min sønn minner meg om en nær pårørende, Paaskeharen. Han argumenterte med at han ikke trengte å lære å lese, for Bergljot kunne det jo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar