What's in it for me?

I dag har jeg tenkt å skrive litt om finanskrisen. Det skyldes ene og alene et dustete pludreinnslag på Radio Norge i dag tidlig. Den kvinnelige radioverten, fordomsfull som jeg er ser jeg henne for meg som ung og langtlysthåret, gjorde seg noen betraktninger om hvor mye godt krisen har brakt med seg.

For eksempel er det blitt så billig å feriere i Øst-Europa. Og der kan vi drikke vin ved Balatonsjøen og sjåppe og slange oss på stranda, og særlig i Latvia! Der har prisene falt med hele sju prosent, formidlet hun entusiastisk.

Jo jo. I den store sammenhengen er naturligvis krisen et nødvendig korrektiv. Vi har hatt oss en skikkelig fest, sponset av snille onkel banken. Politikerne, som jo ellers er flinke til å sette grenser for oss og passe på, ranglet (sjanglet?) sammen med oss andre. Bergljot har ikke kapasitet til å skildre dette i mer akademiske vendinger.

Poenget mitt er at selv om krisen både er nødvendig og bra i et langsiktig perspektiv, så er den ikke veldig stilig for de som er hardest rammet av den. Ikke er det kjekt for amerikanerne som har mistet hjemmene sine og nå bor i telt, og ikke er det artig for balterne som nærmest rykker tilbake til start etter enorm vekst det siste tiåret.

Jeg synes synd på islendingene også, jeg, som bodde i verdens beste land (ifølge FN) i fjor, men som nå er nesten kollektivt konkurs. Velstandsøkningen i Kina og India fikk en bråstopp da krisen oppsto i fjor, for de har i stor grad tuftet veksten sin på vareproduksjon. Det er jo ganske kjipt når forbrukerne ikke lenger har penger til å kjøpe disse varene.

Jeg skal ikke ta for meg hele globusen nå når jeg øser min empati utover verdensveven. Jeg nøyer meg med å hevde at vi er noen bortskjemte dritter i dette landet. Vi velter oss i oljepenger, og vi synes vi fortjener det. Mens vi jubler over hvor billig det er blitt å reise til, og oppholde seg i, Øst-Europa og Island.

Hvis jeg bare skal tenke på meg selv, er det jo ingen ulempe at det er billig å være i Budapest når Frekkesen og jeg skal dit i november. For Frekkesen og jeg har jo ikke penger, siden vi har fått bygget oss store, overdådige residenser, med god hjelp fra disse bankene som opptrådte så uansvarlig i forkant av kollapsen. Vi slipper nesten å betale renter (jippi!) på disse lånefantasillionene også, men jeg antar vi fortjener det også.

Det tror jeg var alt for denne gang.