The Queen of camping...

...er ikke meg. Likevel skal vi vaniljedeigene på campingtur i morgen, om Gud vil og helsa holder. Vi er litt bakpå, det skal sies. Mye stuffing ligger henslengt i gangen, og jeg ser alt nå at bilen kommer til å bli tungt lastet.

Det er på grunn av ungene og Vaniljedeigen at vi gjør dette, naturligvis. Camping er kjekt for barn og vårkåte fedre, det har jeg lest. Selv grøsser jeg bare jeg ser et telt, har en håndfull dårlige minner. Stikkord er mc-treff i pøsregn på Stord, mygg, soloppgang og tropevarme midt på natta, UVI, klamt soveutstyr og støy i naboteltene. Men jeg svelger hardt og prøver å tenke positivt.

Vaniljedeigen er i motsetning til meg begeistret for teltlivets gleder. Det matcher machoimaget hans fullstendig; han kan la skjegget gro og leve enkelt, uten strøm og vann og innedo og annet mikkmakk. Too bad at han må ha en lidende og ordknapp (eller noen ganger tvert imot) kone ved sin side når verden sikkert er full av kvinnelige lars monsener.

Vi skal til Sørlandet, der skal det visst være varmt i morgen. Jeg har kjøpt ny baikini for anledningen, den er gild og fargesterk og aldeles for liten viste det seg da jeg prøvde den hjemme. Ja ja; jeg hadde sikkert ikke gått i den uansett. Hvem GÅR i bikini, forresten? Når vi har tippet førti, kan vi til nøds ligge på ryggen iført en i vår egen hage. Eller mellom kraftige sanddyner på stranda.

Selvbruningskrem har jeg også kjøpt. Dessverre viste det seg at den var for normal til mørk hud, og det har dessverre ikke jeg. Dermed blir det å "komme som man er," og håpe på at campingplassen er fyllt opp av albinobriter eller unette, litt ustelte fritzer. I det minste har jeg tenkt å pelse leggene, det vil si hvis jeg rekker det. Det gir meg et overtak i forhold til noen, iallfall.