Rapport fra senga

I natt tror jeg at jeg tok ut separasjon fra Vaniljedeigen. Iallfall i hodet mitt. Bakgrunnen for tvisten var at Pingu våknet sånn rundt halv tre, og at hun ropte på mamma.

"Det er deg hun vil ha, og det er din egen feil at hun våkner siden du ammer," proklamerte barnefaren før han veltet seg over på siden og sov videre. (OK, dette er en litt amputert versjon av hendelsesforløpet.)

Pingu er mye søtere på dagen enn på natta. Når hun våkner på natta er hun jevnt over rasende, hun gauler på mamma og hun vil verken ha tutten eller kosekluten. Når jeg omsider kapitulerer og tar henne inn i varmen, responderer hun med å dytte og slå (meg) før hun svimer av mens hun kauker "nei, nei, nei, nei".

Jeg vurdere å omnicke henne til Vilhellerikke, for mye tyder på at også hun har funnet viljen sin. Det jeg lurer på nå er om det er forbigående trassalder, eller om hun bare er sånn, som storesøsteren.

Forstå meg rett: Vilje er bra (jeg har litt selv, så jeg vet hva jeg snakker om), og i det lange løp er jeg utrolig takknemlig for at døtrenen mine ikke ser ut til å bli noen nikkedukker. Men det er litt slitsomt underveis, for oss som har fått oppgaven med å dressere dem (eller trekke opp trygge, gode grenser, som det vel egentlig heter).

Nå tar ikke Vaniljedeigen telefonen heller. Håper han ikke tror han er separert.