Point taken

I dag hadde jeg tenkt å geberde meg over Nordsjø(mare)rittet, men så ser jeg at Frk Frekkesen har vært tidlig ute og ment det samme som jeg hadde tenkt å mene. Antakelig har hun formulet poengene bedre enn jeg hadde kommet til å gjøre, også.

Jeg nøyer meg med å juble litt innadvendt over at det nå forhåpentligvis er slutt på alle disse euforiske meldingene på Facebook (det har vist seg at jeg har mange syklister i både nær og perifer omgangskrets):

"Jeg har syklet tusen kilometer den siste uka og føler meg bra."
(Du er neppe bra i hodet. Red.anm.)

"Nå er sykkelen vasket og klar til lørdagens ritt."
(Hvilken dust vasker sykkelen FØR et løp på sorpete grusveier i konsekvent motvind? Red.anm.)

"Lykke til alle der andre som skal sykle Nordsjørittet!"
(Hadde jeg vært paranoid, hadde jeg opplevd dette som klikking, eller i det minste utidig bonding. Oss mot dem, liksom. Vi spreke med sprettrumpe mot de daffe med vaskebrett bak. Red. anm.)

Vel, jeg hever meg alstå over det! Jeg har bedre ting å bruke livet mitt på enn å halse avgårde med livet som innsats, midt i kjørebanen, iført krimpelinuniform i gilde farger med pute i røven.

Nesten alle råsyklister jeg kjenner har trynt alvorlig en eller annen gang og brukket noe eller i det minste skrubbet seg opp ganske stygt. Naturligvis er det aldri deres egen feil, men det hjelper lite når du er nesten dau.

Jeg for min del har kjørt på en syklist en gang. Jeg sier ikke at jeg er stolt av det, jeg bare nevner det sånn ut i lufta.