Gammelt skinn på krigsstien

Tabasco (t.v.) og Pingu

Jeg liker ikke lydene fra hagen. Eller uteområdet, som vi kaller den nå som den er så ekstremt vanskjøttet. Noen slåss der ute, og jeg mistenker at Tabasco, verdens peneste pus, er en av dem.

Tabasco fyller 14 i juli og er Bergljots øyensten. Han er stor og tjukk og kastrert og svart og hvit og dorsk, og han vokter et revir på om lag 100 kvadratmeter. Det strekker seg fra garasjen i øst til tørkestativet på andre siden av huset i vest. Sørlige grense går ved hekken vår, og den nordlige ved skogkanten bak villaen.

INGEN andre pusekatter får oppholde seg i Tabascos rike. Bortsett fra en mager svart en som vi tror bor i garasjen vår. Han er så liten og puslete at sjefspusen antakelig ikke betrakter ham som noen trussel. Jeg ljuger vel litt hvis jeg prøver å selge Tabasco inn som en rå slåsskjempe. Men han har vært i kamp, og han har vært så ille tilredt at han har måttet ta seg en tur til doktoren for å få tilsyn og penicillin.

En gang måtte jeg også ha penicillin på grunn av Tabasco. Det var i august 1999. Vaniljedeigen og jeg var nyparet på den tiden, og nøt en sødmefylt tilværelse nedi en av naborønnene her på Sageved. Dette var før alle ungene, så det var bare Vaniljedeigen, meg... og Tabasco. Vi delte stort sett seng, alle tre (på denne tiden godtok Vaniljedeigen ALT, og jeg hadde ennå ikke rukket å bli allergisk mot katter, hunder og timotei).

En mørk natt lurte Tabasco seg ut. Jeg våknet med et rykk av grufulle hvin og snerring utenfor soveromsvinduet, og jeg været at min sønn, den til da enbårne, var i stor fare. Jeg bykset ut i fullt firsprang, kun iført en av Vaniljedeigens t-skjorter. Og der, like utenfor inngangsdøra, foregikk det en kamp på liv og død mellom Tabasco og en uidentifisert puma.

Resolutt grep jeg inn, bokstavelig talt. Jeg stakk hånda inn mellom kamphanene og røsket Tabasco ut av situasjonen. Han viste sin endeløse takknemlighet med å flerre opp hånden min så blodet skvatt. Uansvarlige mødre ville kanskje ha sluppet taket i en sånn situasjon, men ikke Bergljot. Tabasco ble båret inn i heimen og dyttet inn i sikkerhet.

Etterpå ble det jo litt tricky, for jeg var så hardt kvestet at jeg måtte på legevakten. Og for å komme meg dit, måtte jeg få liv i Vaniljedeigen - og hoste opp en plausibel grunn til at jeg var kommet alvorlig til skade midt på natten.

Vaniljedeigen, som på denne tiden jevnt over var fornøyd med livet grunnet mye omsorg og raus tilgang på både det ene og ikke minst det andre, ble ganske grinete. For han lå og sov for å gjøre seg opplagt til første dag på jobben etter en altfor lang lærerferie. Men han kjørte meg til doktoren og holdt meg i hånda da jeg fikk stivkrampesprøyte.

Jeg løy med stor innlevelse da jeg fortalte om den slemme, fremmede katten som hadde angrepet meg, helt uprovosert. Men jeg er ikke sikker på om Vaniljedeigen kjøpte forklaringen.