Det er fint at det er varmt ute omsider. Men jeg får meg ikke til å juble så høyt, for jeg fungerer særdeles dårlig når nåla på gradestokken tipper 25 grader. Hodet detter på en måte ut, og jeg blir kortluntet (mot normalt) og irrasjonell (også mot normalt). Bergljot i Syden er i så måte ingen suksess; stikkord her er rosa furie fastlenket under parasoll.
Bergljot har dessuten minst en mangelsykdom, og den handler om mangel på pigmenter. Jeg er antakelig Nord-Europas blekeste på det jevne. I elleve måneder i året er jeg blå, i en måned har jeg fregner og er rosa i baugen og på skuldrene. Jeg smører og smører, men rosa blir jeg uansett.
Jeg trøster meg med ei soge frå røynda, den omhandler min venninne Hanne Karin, som for en dekade og to siden tilbrakte en uke i Spanien. Hanne Karin er like blek som meg, så hun passet på å smøre seg jevnt og trutt med høy solfaktor for å kunne oppholde seg på stranden.
I det hun var i gang med å preppe seg selv, stopper en mann opp og studerer prosessen. Han utbryter, litt bestyrtet:
"What are you doing that for, is it to stay perfectly white?"
Den svei visst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar