Sånn cirka sånn ser den ut. Gul, blå, kjapp og fager.Jeg eier en fin motorsykkel. Eller vi, som det heter når man har latt seg inngå i et parforhold. Sykkelen ble kjøpt på impuls og på krita i 1997, på ei messe. Jeg falt først og fremst for fargen. Og formene.
Vi hadde en del glede av hverandre de første årene, da den gule var ny og jeg var vilter og i tjueårene. Vi var på treff rundt omkring fra Marnardal til Stord, og vi var på europaturne den andre sommeren vi var sammen. Vi kjørte på bane og terpet pushteknikk. Og så kræsjet vi et par ganger og litt sånn forskjellig også, men det har jeg heldigvis fortrengt.
Da Vaniljedeigen kjøpte seg kjøredress som matchet min sykkel, det var i 1999, skjønte jeg at han mente alvor. Siden den gang er det vel stort sett han som har brukt den også. Jeg innså at jeg var en godværsmopedist tidlig, en som helst ville kjøre fort med høyt turtall og i svinger når det var varmt og fint i været. I praksis ble det tur-retur Florus, på den gule stripa på motorveien.
Etterhvert som ungene kom, ble jeg pysete også. Det er ikke lett å kjøre en sykkel som min, unnskyld vår, defensivt. Jeg gidder ikke engang å prøve å forklare hvorfor. Og så er det jo ikke så veldig lett å komme ifra, heller, det henger jo noen i, rundt og under skjørtene på meg hele tiden. Mer eller mindre.
Sykkelen står i kjelleren nå, under en presenning. Der har den stått siden den fikk vondt i et hjullager i fjor. Ingen har prioritert å få den fikset. Litt trist å tenke på at den en gang gildeste tingen jeg hadde nå står og vansmekter alene. Og at vi neppe kommer til å finne tilbake til hverandre.
Jeg får vel selge den. Hvis jeg orker styret rundt det.
2 kommentarer:
Nei, det er FINT at den en gang gildeste tingen man hadde ikke lengre er det. For ellers hadde man sprunget rundt med barbiehesten i veska og glitrepenna i lomma. Nå kan man istedet tenke på den gangen glitrepenner var det fineste i verden, uten å måtte følge det opp i større grad.
Jo jo. Du har et poeng.
Legg inn en kommentar