Unnskyld! Jeg husker hva du heter nå. Hilsen Bergljot.Den siste tiden har det bekymret meg at jeg er blitt så sykt glemsk. Hver morgen ligger jeg i sengen og repeterer for meg selv hva jeg heter, hvor jeg bor, når jeg er født, hvor mange unger jeg har og med hvem. Sånn for å være sikker på at jeg ikke er helt frikoblet fra virkeligheten.
Heldigvis scorer jeg meget bra på mimretester på fjesboka. Barne-tv på 70-tallet, popstjerner på 80-tallet og sånne greier - jeg husker ALT, nesten. Om fru Pigalopp og Professor Baltazar og Taremareby og så videre.
I går fikk jeg enda en pekepinn om at det ikke er noe i veien med langtidshukommelsen: Jeg dumpet over et navn i vennelista til ei jeg gikk på videregående med på 80-tallet. Navnet var vagt kjent, og jeg hadde supet konjakk, så jeg skrev en melding. Og jo da, vi hadde lekt sammen på 70-tallet fordi fedrene våre jobbet sammen i en periode.
Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke husker så mange detaljer ved jenta, men at faren hennes spilte klarinett, det satt som spikret. Litt rart at hjernen har valgt å lagre akkurat den informasjonen. Jeg visste knapt hva en klarinett var på den tida. Jeg vet det nesten ikke ennå.
Så var det korttidsminnet. Min teori om hvorfor det svikter meg er at jeg har vært i avl siden sommeren 2002, mer eller mindre. Lite søvn og glupske beibier har liksom da tømt meg både for form(er) og innhold.
En grusom hendelse fra 2003 lar seg ikke glemme så lett. Jeg jobbet i Nordens største selskap og skulle intervjue en mann i toppledelsen (bildet) til internbladet. Pen i tøyet og godt forberedt diltet jeg opp til konsernledelsens gemakker og tok kontakt med første og beste sekretær. Som naturligvis ønsket å vite hvem jeg skulle snakke med. Men visste jeg det? Neida. Jeg sto der om en dust, eller plommehest, som fru Andorra ville ha sagt, helt ute av stand til å gjøre rede for hvem jeg var og hva jeg ville. Fortsatt pen i tøyet, men lilla i fjeset.
Det endte med at sekretøsen ramset opp navnene til konserndirektørene - og da demret det heldigvis. Hun lurte nok på hva slags mehe redaksjonen hadde sendt opp til kompaniets CFO, ikke så rart egentlig.
En ting er at jeg er presenil, men Vaniljedeigen er hakket verre. Han er superglemsk. Kanskje det er en av grunnene til at vi er en god match?
Heldigvis scorer jeg meget bra på mimretester på fjesboka. Barne-tv på 70-tallet, popstjerner på 80-tallet og sånne greier - jeg husker ALT, nesten. Om fru Pigalopp og Professor Baltazar og Taremareby og så videre.
I går fikk jeg enda en pekepinn om at det ikke er noe i veien med langtidshukommelsen: Jeg dumpet over et navn i vennelista til ei jeg gikk på videregående med på 80-tallet. Navnet var vagt kjent, og jeg hadde supet konjakk, så jeg skrev en melding. Og jo da, vi hadde lekt sammen på 70-tallet fordi fedrene våre jobbet sammen i en periode.
Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke husker så mange detaljer ved jenta, men at faren hennes spilte klarinett, det satt som spikret. Litt rart at hjernen har valgt å lagre akkurat den informasjonen. Jeg visste knapt hva en klarinett var på den tida. Jeg vet det nesten ikke ennå.
Så var det korttidsminnet. Min teori om hvorfor det svikter meg er at jeg har vært i avl siden sommeren 2002, mer eller mindre. Lite søvn og glupske beibier har liksom da tømt meg både for form(er) og innhold.
En grusom hendelse fra 2003 lar seg ikke glemme så lett. Jeg jobbet i Nordens største selskap og skulle intervjue en mann i toppledelsen (bildet) til internbladet. Pen i tøyet og godt forberedt diltet jeg opp til konsernledelsens gemakker og tok kontakt med første og beste sekretær. Som naturligvis ønsket å vite hvem jeg skulle snakke med. Men visste jeg det? Neida. Jeg sto der om en dust, eller plommehest, som fru Andorra ville ha sagt, helt ute av stand til å gjøre rede for hvem jeg var og hva jeg ville. Fortsatt pen i tøyet, men lilla i fjeset.
Det endte med at sekretøsen ramset opp navnene til konserndirektørene - og da demret det heldigvis. Hun lurte nok på hva slags mehe redaksjonen hadde sendt opp til kompaniets CFO, ikke så rart egentlig.
En ting er at jeg er presenil, men Vaniljedeigen er hakket verre. Han er superglemsk. Kanskje det er en av grunnene til at vi er en god match?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar