Mars, Malm og mormor

Bikkjekaldt og vindete er det her, selv om det på papiret skal være vår fra i dag av. Dette er enda en småblå dag, mormor hadde vært 90 år i dag. Hun døde da jeg var åtte måneder på vei med Kostas, som skulle blitt hennes første oldebarn. Det føltes urettferdig, husker jeg. Hun skulle fått opplevd å bli oldemor.

Mormor var et fyrverkeri. Morsom, energisk og temperamentsfull. Hun likte bøker, musikk, film og alle former for sosialt samvær. Mormor var glad i blomster, fugler, dyr og mennesker. Stort sett var hun blid og utrolig snill, særlig med oss ungene - men hun kunne bli furiøs også, om noen sluntret unna oppgavene sine eller behandlet andre dårlig. Hun hadde en sterkt utviklet rettferdighetssans.

Mormor bodde bodde på Malm, som er, eller egentlig var, et gruvesamfunn i Trøndelag. Hun bodde i et grønt frupigalopphus i en hage med hekk og ripsbærbusker. Vi var der hele somrene da vi var små, Påskeharen og jeg. Jeg husker at det alltid var varmt og at det aldri regnet. (Sånn er det visst ikke nå lenger).

70-tallet på Malm var uten skyer. Vi fartet rundt, ble dillet og degget med, vi spiste Asterix-is og drakk hjemmelaget saft. Mormor kjørte åpent hus, og vi fikk rote det vi ville (selv om hun egentlig nok ikke likte rot.) Jeg husker teltturer i hagen, pinnsvin, dusjseanser med hageslangen på plenen.

Det er så lenge siden nå. Huset er solgt, jeg vet ikke om det er grønt lenger. Malm er et lukket kapittel siden jeg ikke har familie der lenger. Det eneste som står igjen er egentlig minnene og graven til mormor og morfar. I sommer skal jeg oppover, for første gang siden 2003. Viktig å vanne røttene, vise ungene hvor vi kommer fra. Etter Malm skal vi til Flatanger og se på enda flere røtter, der bor fortsatt noen av mors søskenbarn.

Jeg savner mor og mormor og far og alle andre som er borte ekstra på en dag som denne. Det har vært så mye døing de siste årene, og det er så vemodig med dører som lukkes for godt. Jeg angrer på at jeg ikke spurte mer, interesserte meg mer, for historien deres. Nå har jeg ingen å spørre .

Triste ting. Men kanskje hjelper det at det offisielt er vår.