Bergljot angir seg selv. Det går ikke så godt.

Ja vel. Så var dagen kommet; siste frist for innlevering av utsatt selvangivelse. Jeg hadde egentlig tenkt å utsette det litt til, tross alt er 1. juni i morgen - men på Altinn er de veldig tydelige på at det må gjøres nå. Så da så.

Siden jeg ikke har gjort noe for å innhente tallene som gjorde at jeg ikke så meg i stand til å levere innen den allmenne fristen, har jeg det litt hektisk i dag. For å si det sånn. At det er sol ute, fredag og "alle" avspasserer, gjør det ikke enklere.

Det fine er at jeg i utgangspunktet klarte å komme meg inn på Altinn. Det dumme er at det viste seg å være på lånt tid - for nå er jeg utkastet, med tidssperre. Veldig irriterende. Så irriterende at jeg så meg nødt til å sende en sarkastisk epost til supporten deres, i affekt. Tenker de prioriterer meg nå, ja.

Men jeg har da fått endret skatteklasse, og jeg har fått nøstet opp i hvor mye jeg faktisk har betalt for barnepass i året som gikk. Etter mye om og men har jeg også funnet ut av hvor mange gjeldsrenteenheter som skal overføres fra eksgemalen til meg.

Blir fint å bli ferdig med dette. Siste felles ligning, slettes ikke vemodig i det hele tatt. Håper bare Altinn snart bestemmer seg for å virke igjen, hvis ikke blir jeg alvorlig sur.

Ønsker alle ei super helg, og skål gjerne for meg, Altinn og den snart-malte-køysenga.

Så var det etterslepet, da. Ikke mer laurbærhviling.

Det siste halvåret har vært ualminnelig effektivt. Hele livet er snudd på hodet, ristet godt rundt og landet i en ny tilværelse. Det har ikke vært veldig morsomt mye av tiden, men det går bra nå. Bedre og bedre, faktisk. Av og til er gresset grønnere på andre siden.

Og nei, nå skal jeg ikke benytte anledningen til å pensle inn på plenklipping, selv om det er veldig fristende å bare nevne at jeg slo plenen i går, før regnet slo inn. Veldig bra planlagt.

I helgen er jeg ungeløs igjen, og da må andre ting løses. Nå skal den der jævla køysenga males, en gang for alle. Jeg har kjøpt kost, jeg tror jeg har maling og jeg har absolutt ingen grunn til å prokastinere. Hvis jeg setter ei flaske prosecco i kjøleskapet, og hvis jeg sier til meg selv at jeg skal få drikke av den når jeg er ferdig med strøk nummer to, da blir jeg nok kjempemotivert.

Og så er det bilen, da. Den ser ut som ei røys både inni og utenpå. Jeg liker dårlig å vaske bil, men nå er det ingen vei utenom. Ellers bør jeg anskaffe meg en gardena hann til vannslangesystemet mitt, jeg bør kjøre papp til gjenvinningsstasjonen, jeg bør vaske hus og jeg bør hente motorsykkelen som fortsatt er i beredskapshjem hos Kenneth.

Men først må jeg få ut køysenga, sånn at det er plass til sykkelen. Alt henger sammen med alt. Hvis jeg skal juble litt for noe jeg faktisk har gjort, kan tannlegen nevnes. Hos denne skulle jeg har vært i desember, men da holdt jeg på med så mye annet at jeg la tennene på is. Det har de heldigvis ikke tatt mye skade av, for det er ikke oppstått hull eller annen elendighet.

(Nå er jeg fristet til å sitere moren til tannlegen min, som også er tannlege: "I vår alder går alt nedover - bortsett fra tannkjøttet." Godt sagt, selv om det er litt sørgelig.)

Mens jeg sysler med skilling, driver tannlegen min med gifting. Hun har møtt sin tilkommende på nettet, og mer enn antydet at det nok ville være muligheter for meg også der. Så umiddelbart for meg annonsen: "Pent (lite?) brukt trebarnsmor m/rekkehus og fast jobb i Staten, den norske gis bort til dyrevenn (har jo katter også). Ledig etter avtale. Dusør (eller depositum?). Joda.

Nå som tennene er kvalitetssikret, er det kattenes tur. Rasekatten har knuter i pelsen, og må klippes ned hos veterinær. Det er ikke for pyser; først skal 6-7 kilo med mildest talt motvillig pusekatt fanges og stappes i bur. Så skal han dopes og barberes. Jeg kommer til å bli oppklort og frustrert, og det kommer til å koste meg iallfall en tusenlapp. Herlig.

Mulig prosecco er et brukbart incentiv på dette området også, hva vet vel jeg.

Skinnhylsteret er ankommet. Og det er jævlig trangt.

Mens jeg før bare blogget om skilling, flytting og skruing, er jeg nå kommet inn på et spor som kun omfatter hage og motorsykkel. Men det skifter nok snart, det er grenser for hvor mye man kan skrive om plenklipping og MC - særlig når man ikke har kjørt på gjeldende MC siden nittenpilogbue (2006?).

Nå vel. Som tidligere omblogget, har jeg bestilt kjøredress i geiteskinn på internetten. En svart og diskret en, jeg trenger ikke akkurat å se ut som et tivoli når sykkelen er psykosegul. Damen i nettbutikken anbefalte meg å gå for en større størrelse enn det jeg egentlig hadde tenkt - og det var jammen bra. Det hadde ikke vært plass til Bergljot i en dress str. 36, for å si det sånn.

Det underlige er at den er trangest på steder der jeg forventet at den ville være romsligst. Nå snakker vi altså oventil, i regionen rundt bysten og tilhørende herligheter. Trekker jeg ned glidelåsen (noe jeg selvsagt aldri gjør), er det mulig jeg klarer å framprovosere en kløft. Ikke til å tro.

"Det er iallfall ikke plass til noe silikon oppi der," påpekte min mor og fremste støttespiller syrlig da jeg viste henne den staselige nye dressen min. Flaks for meg at silikon ikke er ført opp på 2013-budsjettet (sikkert mest fordi det ikke kan handles med Ikano-kort på IKEA).

Vel. Erfaringsmessig vet jeg skinn utvider seg, og at dressen kommer til å få hengerumpe ettervhert (forutsatt at jeg tar den i bruk, så klart). Om den også får hengepupper, er mer uklart, men det vil vise seg.

Ikke så dumt å være dum

Fordelen med å være teknisk imbesil*, er at det ikke skal så mye til for å imponere (seg selv).

Plenklipperen som ikke lot seg starte for to dager siden - presumptivt grunnet smuss i/på pluggen - startet på første draget i går. Den trengte bare litt choke. Og det fant jeg faktisk ut helt selv, ved å lese på klipperen.

Nå er teigen foran huset, den med mose, løvetann og skvalderkål, kortklippet og fin(ere). Det samme er en hel haug med småstein tilhørende Vilhellerikke.

Fortsatt har jeg en høne å plukke med Lyse, for internetten er framleis dau. Men det tror jeg sannelig ikke at jeg gidder å ta før over helga eller noe.

*Imbesil er et gammeldags uttrykk for IQ mellom 20 og 49.

Ting jeg nå har lært (men fortsatt ikke skjønner)

Jeg kommer fra et møblert hjem med et nokså konservativt klassisk kjønnsrollemønster. Nå snakker jeg om barndomshjemmet mitt - og til dels også det hjemmet jeg bodde i før nå.

Det er utfordrende å opprettholde et sånt kjønnsrollemønster når man bare bor med seg selv, tre unger og to katter. Stadig må jeg lære nye ting, for eksempel. Hør nå bare her:

- Plengjødsling er veldig viktig i ordentlige nabolag. Dessverre fører det til at gresset vokser - fort!

- Langt gress må klippes, fortrinnsvis med egnet redskap. Egnet redskap fungerer ikke nødvendigvis selv om man har puttet på bensin og dratt i snora til man har fått blodsmak i kjeften.

- Plenklippere har visst nok plugg (dette er en påstand jeg ikke har fått sjekket ut), og denne pluggen må virke for at resten av skiten fungerer. Løsning er enten a) støvtørk eller b) innkjøp av ny plugg. Ny plugg må eventuelt tilsvare gammel plugg, og den kan visst nok erverves på bensinstasjon.

- At man disponerer vannslange betyr ikke nødvendigvis at det bare er å vanne i vei. Å nei da. Min slange kan på ingen måte skrus fast i kranen i garasjen. Ifølge naboen skyldes det at jeg mangler en "Gardena hann". Jeg vet nå at en "Gardena hann" er en utoverdings som skal stå på kranen og som med letthet skal kunne festes i en "Gardena hunn", som altså er en innoverdings på slangen.

- Selv om man betaler for internett, er det ikke bare å putte ledningen i veggen (jeg mener ikke strømledningen, men den andre dere vet) og forvente at det virker. Man må derimot kvinne seg opp til å ringe Lyse. Urk.

Alt dette er utfordringer som må løses. I tillegg kan jeg berette at køysenga fortsatt står og blomstrer i garasjen (men nå er den grunnet, den skal bare males). Og det er fortsatt en utsatt selvangivelse som skal leveres i samspill med eksgemalen (jippi).

Men lørdag skal jeg iallfall på fest, så det er da noe å se fram til.

Om whisky

Det er ikke nødvendigvis en god ide å drikke whisky etter midnatt. Iallfall ikke når man har nytt andre former for alkohol før midnatt, og når man ikke har tatt forebyggende fyllesykesymptomdempende allergimedisiner.

Mer er det vel ikke å si om den saken.

Syttendemaiblogging litt i forkant, og litt krisemaksimering

Pikebunadene er hengt fram, skjortene vasket og søljene pusset. Jeg har kjøpt regn-caper for å minimere mulighetene for at det faktisk blir regn, og jeg har nesten bestemt meg for hva jeg skal ha på meg selv. Jeg tror jeg vet når toget går, og jeg tror jeg har en slags løslig felles plan med barnefaren om samhandlig og overlevering i anledning 17. mai og pinse.

Men gleder jeg meg? Ingen kommentar. Det blir ganske snodig å tusle rundt i kjernefamiliemylderet som nysingel. Særlig siden barnefaren på ingen måte er singel, og siden han/de kommer til å myldre rundt på samme sted som meg. Sånn har vi det på landet, og det takler vi (?).

Først skal det toges, og det skal toges langt. Første halvdel av løypa går langs beiter og dyrka mark, så det blir mye breking og lite heiing. Så blir det en runde i sentrale strøk, før vi lander i den stedlige idrettshallen. I fjor toget vi til korpsversjonen av "Møkkamann". Den må de gjerne spille i år også.

Vi kommer til å ankomme så seint at vi ikke får bord, men det gjør ikke noe, for avkommet vil sikkert bare vase rundt og spise is uansett. Etter taling og diverse skal vi ned på skolen og aktivisere oss. Der blir det vel en slags overlevering (av avkom), og så kan jeg etterhvert evakuere.

I likhet med reven har jeg flere utganger - og jeg vet ikke sikkert om jeg flykter til Egersund, Stavanger eller hjem til meg selv. Uansett skal jeg unne meg et aldri så lite glass vin på aftenen, for et vel blåst arrangement. Hvor velblåst det blir vet jeg jo ikke ennå (det kan da umulig blåse så mye som i fjor), men det er ikke poenget her.

Til lykke med morgendagen, folkens!

Hageblogging vol. II. Og litt ymse.

Siden jeg først er i siget, kan vi godt snakke mer om hage. Etterpå lover jeg å ha seget ifra meg. Jeg har hatt en dunge med belegningsstein i hagen, tidligere eier har antakelig hatt planer for den, men de var ikke åpenbare for meg.

 

I går la jeg steinene ut på finn.no, under gis bort - og nå er steinene borte! Fantastisk, er det. Vet om mye annet mirakkels jeg gjerne skulle blitt av med, men det spørs vel om noen ser syn for ørten kubikkmeter med pappembalasje fra IKEA. (Eller en brukt eksmann, han disponerer jeg vel strengt tatt ikke lenger heller).

 

Nok om hage - i dag er det 14. mai, og det betyr at min midterste runder åtte år. Det er fristende å dra fødselhistorien og det hele, men det får være for denne gangen. Hun kom som hun skulle, gjennom anvist utgang. Tolv dager før tiden, rett nok, men passe tjukk og passe lang. Objektivt sett er hun et staselig pikebarn, selv om hun ikke ligner det aller minste på meg, stakkar.

 

Og det er godt hva som er gjort til 17. mai.

No lauvast det i li - et sant hagehelvete

Javel. Litt hageblogging. Det kan bli et jysela kort innlegg, for her mangles det både engasjement og kompetanse. Siden jeg er blitt eneboer i fuglekasse, og siden denne fuglekassen er plassert i et slags tihørende grøntområde, påhviler det meg visse forpliktelser.

Da jeg kjøpte hus i januar, var det umulig å se hva som skjulte seg under tela. Da jeg tok over i mars var det  heller ikke så mye å se. Selger snakket varmt om rhondodendron, blomstrende hekk og fagre løkvekster, og siden de hadde punktmarkert hele "hagen" med ledlys, trodde jeg at dette kunne komme til å bli bra, helt av seg selv.

Det var nok en noe optimistisk tilnærming. Siden jeg har hatt det så travelt innendørs, har jeg hatt nåde til å ignorere arealene utendørs - lenge. Men før helga tuslet jeg, for første gang, en runde rundt huset. En slags ekskursjon, kan man kanskje si.

For å oppsummere - fuglekassen står ikke akkurat plassert i et parkanlegg. Hekken var full av søppel (kommet med blæsten, antakelig). Og enda verre - det grønne jeg antok var plen, viser seg å være en mix av mose, løvetann og muligens også skvalderkål.

Selger har til alt overmål begynt på en platting av belegningsstein inntil huset, tydeligvis med egne små hender. Den kommer nok ikke til å få stå. Snart kommer en gjeng med belegningsstein havne på finn.no under "Gis bort" - for å si det sånn.

Jeg er ikke noen hagedame, verken genetisk eller interessemessig sett. Fram til nå har jeg nøyd med med å plante i krukker, og det gjør jeg når jeg ser at naboen gjør det. Nå må jeg nok videreogvidereogvidereutvikle meg, er jeg redd.

I ren panikk fjernet jeg hekkesøpla og sneipene. Ledlysene er borte. Jeg har ramponert mosen og løvetanna med stålrive, det samme har jeg gjort med det som muligens er området selger diagnostiserte som blomsterbed (jeg fant en slakk tulipanløk der). Og så har jeg, for første gang i mitt liv, gjødslet "plen". Hvis løvetanna og mosen dauer, blir det bare brakkmark rundt huset, men den sjansen tar jeg.

Så hva nå? Mine villeste fantasier innebærer platting med nedgravde blomsterkasser - og gjerde mot veien. Høyt gjerde. Jeg vet skiten må beises og males og røktes - men jeg slipper iallfall ugras og elendighet. Jeg vet ikke om Ruth Kristin, hagekonseulenten min, er enig i dette - men jeg kommer til å stå på mitt. Hardt.

Ellers har jeg en luguber plan om å anektere Paaskeharens hagegnom - i en erkjennelse av at jeg kanskje trenger en mann i/utenfor huset. Gnomen vil gjøre nytten.

En aldri så liten riktig fæl mai-vits

Jeg kan noen hysterisk morsomme vitser - men de skal jeg ikke dra her. Det ville vært upassende. Dessuten leser mor mi bloggen min, iallfall sporadisk. Hun ville ikke likt å lese om hun fra Hardanger med spindelvev på musen i Bergljot-bloggen - for å si det sånn.

Far min var også glad i vitser. Han kunne noen veldig gode noen - blant annet den fra Hardanger, som han lærte av meg. Det skal sies at han muligens hadde en tendens til å fortelle de samme vitsene vel ofte - men han lo så inderlig selv at vi lot ham holde på. Han var flink til å fortelle vitser, far min.

Sist jeg vitset her inne, var det om den ene fisken som hoppet opp på stranda, hvorpå den andre gispet "at du tørr, fisk!" Den lånte jeg av Sønnen, den enbårne. Den jeg skal fortelle nå, låner jeg av Ingeborg fra Flatanger, som jeg har gått i barselgruppe med. Salige Ingeborg, som flyttet til Rena. Det er så trist at.

Og hvis noen lurer på hvorfor denne kommer akkurat nå, så er det selvsagt fordi det er mai, konfirmasjonstid, 17. mai og alt det der. Bjørka spirer, ungene mine er fritatt for ullundertøy og alle er glade. Så til vitsen, som vel egentlig er en gåte, rent konseptuelt sett:

Vet dere hva som er den ultimate bollemusen?

Ikke det, nei? Jeg har definert begrepet bollemus for mine utenlandske lesere i denne bloggen en gang før, så jeg dropper det denne gangen. Men svaret er: Den ultimate bollemusen er den man kan skimte gjennom bunaden. Moahahaha.

Hilsen Bergljot, som slettes ikke er sår for at hun ikke disponerer bunad etter at den som hun tidligere disponerte - som altså tilfeldigvis var fra Hardanger - ble levert tilbake til boet til eksgemalen. Når dere andre stresser med å stryke bunadsskjorter og pusse dinglesølv 16. mai, sitter jeg med føttene høyt og super prosecco. Livet er herlig, dere.

Bondetuppeanger

Jeg burde nok gått for en twopiece. Og så burde jeg muligens gått for en større størrelse. Kanskje det ikke blir så bra med dame, 44 år m/ begynnende blomkållår i kondomdress.

Jammen bra at jeg gikk for svart, i det minste - og ikke den svarteoghvite med snirkeldekor over puppene.

Og har man egentlig noe på en racingsykkel å gjøre når man er eneforsørger for en haug med mindreårige barn? Dårlig nattesyn har jeg også. Og skjeve hornhinner. Og tidvis vonde knær.

Kanskje burde jeg bare mimre om the glory days; om turneliv i Europa, banekjøring, lugubre treff med burning, stripperske og kvelerslange. Om kjekke folk og et godt miljø (jeg var en 99 %-er).

De dumme tingene husker jeg heldigvis ikke så godt. Fartsbota fra 1998, for eksempel. Eller er mine tre krasj - ett i Italia, ett på Sola og ett i Stavanger sentrum med ørtenhundreogseksti tilskuere (hinsides flaut).

Skinnvesten. Med ryggmerke og snøring i sidene. For ordens skyld - vesten ble terminert for årevis siden. Bergljot kommer ikke til å gjenoppstå i vest. Eller, nå er jeg vel blitt så fornuftig at det kan tenkes at jeg ifører meg refleksvest, hva vet vel jeg.

Jeg må handle kjedespray. Og hansker. Og så må jeg se om jeg fortsatt behersker kontrastyring. Dette blir travelt, kjenner jeg.

Og det verste er at det sikkert kommer til å forsinke prosessen med å få pusset, vasket, spraklet og malt den der hekkans køysenga som nok kommer til å blomstre i garasjen lenge ennå. Usj.

Akutt manisk, hjelp hjelp

Ja vel. Shy sier at jeg ikke kan ha en kjøredress som lukter kjeller. Så jeg har kamikazeshoppet ny skinndress på nettet, uten å ha konferert med Steffen.

Jesus. Hva har jeg gjort....! Nå må jeg jo bare begynne å kjøre igjen.

Bergljot har testet skinndressen

Som mine fasteste lesere vet, kom kjøredressen min til rette under garasjetømmingen. Den lå i en søppelsekk sammen med hjelm og sko, og oppi der har den ligget i uminnelige tider. Skal det kjøres sykkel, må det iføres sikkerhetsutstyr. Mitt er fra nittenpilogbue, for å si det forsiktig.

For å oppsummere prøvelsen: Dressen er blitt for stor, for stiv - og verst av alt - den lukter kjeller. Den kan nok benyttes dersom den marineres i minkolje - men jeg kjenner på at jeg har mest lyst på en ny og mer tidsriktig en. Men dette våger jeg ikke å ta opp med Steffen i banken, han synes nok at han har tøyd seg langt nok allerede.

Hjelmen er også litt preget av alderdom. Fluekadavrene på visiret er blitt mumifiserte, tipper de nå må sandblåses av. Og skoene? Vel. Stive og fæle. Heldigvis er sykkelen bra, har iallfall ikke hørt noe annet fra beredskapshjemmet hos Kenneth. For alt jeg vet, var den ute og kjørte Vårsleppet fra Stavanger til Egersund også i går.

Håper det. Den trenger frisk luft.