Jeg har fått meg en venn på Facebook som heter Sam Noah. Hvordan vi er blitt venner aner jeg ikke, for vi har jo aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Sam Noah ser ut til å være rundt 20, og han ser ganske trivelig ut på profilbildet. Tydeligvis mener han at det er jeg som har tatt initiativet til denne relasjonen, iallfall har han takket pent for at jeg vil være venn med ham.
Først trodde jeg at Sam Noah var en slags hacker. Jeg har hørt at det finnes hackere som sniker seg inn i livene og edb-ene til folk via Facebook. Men han ser liksom for snill ut. Gemalen mener at jeg må slette ham, men huff, det er jo ikke så lett det heller. Jeg mener, han ser ut til å være litt sånn Viggo Venneløs med bare fire venner inkludert meg.
Så lenge han ikke har tenkt å komme på besøk, kan vi være venner. Tenker jeg.
onsdag 24. februar 2010
tirsdag 23. februar 2010
The King and I
Kong Harald og jeg var på OL i Lillehammer i 1994. Jeg jobbet og ranglet, han representerte og kastet glans. Men vi var like i tøyet, vi hadde på oss grå jakker med sjokkrosa piktogrammer. Kongen bomma rett nok på antrekket under åpningsseremonien, han stilte i gevantene fra OL i Albertville i 1992 (se bildet, kongen til venstre i Albertville-drakt, Gerhard Heiberg til høyre i vaggar-uniform).
Jeg går fortsatt i OL-jakken min. Ikke fordi den er pen, for det er den visselig ikke, men vi over 40 er mer opptatt av å ikke fryse enn å ta oss ut (glanstida er over uansett). Og så er det jo OL just nu. Sånn sett blir det nesten som å gå med bunad på 17. mai. Lillehammer-bunad.
Jeg har antatt at også Kongen bruker sin jakke når han har vært kald på svangene, men det gjør han visst ikke lenger. Han er observert på tv i en diskret, ensfarget boblejakke helt uten piktogrammer. Så da er det vel bare meg igjen.
Kanskje jeg skulle la meg stoppe ut? Hvis jeg er den eneste gjenlevende "vaggaren" fra Lillehammer, er jeg vel egentlig et kulturminne.
mandag 22. februar 2010
Nøtt
Hvordan forklarer man en krakilsk toåring med bolleklipp at hun ikke kan få lange fletter, som storesøsteren?
søndag 21. februar 2010
Ønskeliste
Kjære Mann. Som du vet, runder jeg snart år. Det gjør jeg oftere og oftere, føles det som, men jeg håper likevel at du vil tilgodese meg med en liten oppmerksomhet på dagen.
Jeg vet at du er innom her av og til, men jeg er ikke sikker på at du har fanget opp mine spede forsøk på å plante bursdagsønsker. Derfor tror jeg at det kan være formålstjenlig med et eget ønskelisteinnlegg.
Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg ønsker meg container. Dette står ved lag. Jeg vet at en slik vil spre både glede og nytte i heimen, og at jeg vil kurre som en due mens jeg rensker og kaster i garasje og hus. Jeg tror også at en slik innretning vil virke sosialt samlende i nabolaget. Eier man en container, får man lett venner.
Jeg ønsker meg også håndarbeidsskrin, et oppbevaringsmøbel for løsøre knyttet til husflid. Jeg strever med å holde oversikten over beholdningen - strikkepinner, heklenåler, sakser og lignende flyter i hyller og poser. Med litt bedre kontroll på redskapen, kan det hende at flere av prosjektene også bli bli fullført.
Et tredje ønske, som jeg for så vidt ikke har luftet for deg ennå, er en sånn tv-shop-greie. Sommeren nærmer seg med stormskritt, og jeg ser at flere av mine fysiske attributter står til nedfalls. Jeg tror kanskje at et stånt muskelstimulatorbelte kan være tingen for meg. Her er oppsidepotensialet stort, jeg slipper å bli svett og sliten - det betyr mindre dusjing og lavere strømutgifter. En annen fordel er at jeg kan slå meg løs i husmorgjerningen mens beltet durer og går - altså vil slik trim ikke gå ut over hus og heim. Jeg vet at du er glad i elektronikk og bruksanvisninger, sånn sett kan også du ha glede av en slik innretning.
I fjor fikk jeg sykkel, den holder seg godt siden den bare er blitt syklet på ved en anledning. Jeg ønsker meg tilbehør til sykkelen, for eksempel hjelm. Trolig burde jeg også hatt kjøretimer, da jeg ikke er vant til å ferdes i trafikken på to hjul (iallfall ikke uten motor). Men vær så snill å ikke gi meg en sånn usexy sykkelbukse. Jeg vil heller ha gnagsår og vannblemmer der bak enn å bli sett i et så uflatterende plagg.
Som vanlig vil luksus og velvære slå an, dette tror jeg du vet etter elleve år med meg, og som vanlig ber jeg deg tenke deg godt om før du ansaffer maskiner og apparater med ledning til kjøkkenbenken (kaffemaskin er et unntak her).
Sånn avslutningsvis vil jeg si at jeg også blir glad for ei geit eller to, så lenge du sender dem til for eksempel Mali og ikke hjem til oss. Jeg har en liten buskap der fra før, og jeg har ikke noe imot å være bærekraftig.
Lykke til!
Jeg vet at du er innom her av og til, men jeg er ikke sikker på at du har fanget opp mine spede forsøk på å plante bursdagsønsker. Derfor tror jeg at det kan være formålstjenlig med et eget ønskelisteinnlegg.
Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg ønsker meg container. Dette står ved lag. Jeg vet at en slik vil spre både glede og nytte i heimen, og at jeg vil kurre som en due mens jeg rensker og kaster i garasje og hus. Jeg tror også at en slik innretning vil virke sosialt samlende i nabolaget. Eier man en container, får man lett venner.
Jeg ønsker meg også håndarbeidsskrin, et oppbevaringsmøbel for løsøre knyttet til husflid. Jeg strever med å holde oversikten over beholdningen - strikkepinner, heklenåler, sakser og lignende flyter i hyller og poser. Med litt bedre kontroll på redskapen, kan det hende at flere av prosjektene også bli bli fullført.
Et tredje ønske, som jeg for så vidt ikke har luftet for deg ennå, er en sånn tv-shop-greie. Sommeren nærmer seg med stormskritt, og jeg ser at flere av mine fysiske attributter står til nedfalls. Jeg tror kanskje at et stånt muskelstimulatorbelte kan være tingen for meg. Her er oppsidepotensialet stort, jeg slipper å bli svett og sliten - det betyr mindre dusjing og lavere strømutgifter. En annen fordel er at jeg kan slå meg løs i husmorgjerningen mens beltet durer og går - altså vil slik trim ikke gå ut over hus og heim. Jeg vet at du er glad i elektronikk og bruksanvisninger, sånn sett kan også du ha glede av en slik innretning.
I fjor fikk jeg sykkel, den holder seg godt siden den bare er blitt syklet på ved en anledning. Jeg ønsker meg tilbehør til sykkelen, for eksempel hjelm. Trolig burde jeg også hatt kjøretimer, da jeg ikke er vant til å ferdes i trafikken på to hjul (iallfall ikke uten motor). Men vær så snill å ikke gi meg en sånn usexy sykkelbukse. Jeg vil heller ha gnagsår og vannblemmer der bak enn å bli sett i et så uflatterende plagg.
Som vanlig vil luksus og velvære slå an, dette tror jeg du vet etter elleve år med meg, og som vanlig ber jeg deg tenke deg godt om før du ansaffer maskiner og apparater med ledning til kjøkkenbenken (kaffemaskin er et unntak her).
Sånn avslutningsvis vil jeg si at jeg også blir glad for ei geit eller to, så lenge du sender dem til for eksempel Mali og ikke hjem til oss. Jeg har en liten buskap der fra før, og jeg har ikke noe imot å være bærekraftig.
Lykke til!
fredag 19. februar 2010
Å nei og nei og nei
Her har man brukt et helt liv på å snike seg unna verv og posisjoner i friviljuge lag og organisasjonar. Og så stiller man seg, under tvil, til disposisjon i det lokale idrettslaget. Man innser at man er voksen, at man har barn og at man må yte sin skjerv til fellesskapet og lokalsamfunnet.
Man stiller på valgmøtet, lar seg klappe inn i styret (ikke overraskende, egentlig, posisjonen er tross alt ikke så attraktiv) og pludrer litt med sine medfeller. Tross alt er man innflytter, man har ennå ikke rukket å markere seg i verken den ene eller andre retningen.
Og så faller det en replikk, i en liten bisetning, om 17. mai-komiteen. Et av styremedlemmene uttrykker glede over å være ferdig med sine tørner - for godt. For her i grenda må begge foreldrene være med i to år på rad per unge - de årene de går i sjette og sjuende klasse.
Jeg begynner sporenstreks å hyperventilere. Gemalen og jeg har formert oss annethvert kalenderår. Det innebærer at, dersom ikke gjeldene praksis endres til 2015, at vi må avtjene verneplikt i 17. mai-komiteen i seks år på rad. Seks år! Jeg tror jeg dauer.
Man stiller på valgmøtet, lar seg klappe inn i styret (ikke overraskende, egentlig, posisjonen er tross alt ikke så attraktiv) og pludrer litt med sine medfeller. Tross alt er man innflytter, man har ennå ikke rukket å markere seg i verken den ene eller andre retningen.
Og så faller det en replikk, i en liten bisetning, om 17. mai-komiteen. Et av styremedlemmene uttrykker glede over å være ferdig med sine tørner - for godt. For her i grenda må begge foreldrene være med i to år på rad per unge - de årene de går i sjette og sjuende klasse.
Jeg begynner sporenstreks å hyperventilere. Gemalen og jeg har formert oss annethvert kalenderår. Det innebærer at, dersom ikke gjeldene praksis endres til 2015, at vi må avtjene verneplikt i 17. mai-komiteen i seks år på rad. Seks år! Jeg tror jeg dauer.
onsdag 17. februar 2010
Bergljot blogger om planter og sånn
I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive om urter og røkt av slike. Det er litt uvant siden jeg normalt bare blogger om tull og pupper og omgangssyke. Men altså:
Jeg er ganske begeistret for urter, særlig koriander. Jeg er faktisk helt på styr etter koriander. Derfor er det ganske irriterende at disse kjøpeurtene omkommer før man rekker å spise dem opp. Jeg har aldri klart å holde liv i en urtebusk i potte i mer enn tre dager.
Men så fikk jeg en selvvannerpotte i gave, med en tilhørende basilikumkvast. Kvasten ble plantet med litt ekstra jord rundt røttene, jeg peiset på med vann og ønsket den lykke til. Og jammen meg lever den ikke ennå. På tredje måneden. Basilikumen er staselig og fin, den strekker seg mot himmelen og ser riktig lykkelig ut.
Jeg lar meg stadig forundre over hvor tørst den er, tydeligvis er vann litt vesentlig i oppseding av urter. Selvvanning er derfor ganske fint for oss som er generelt svake på vanning.
Se det, se det. Nå framstår jeg vel endelig som en seriøs blogger her. I morgen skal jeg skrive om... tja. Scrapping? Eller interiør, kanskje? Der er jeg om mulig enda dårligere enn i plantehold, så følg med, følg med!
tirsdag 16. februar 2010
Pyse-Bergljot
I dag har jeg gjort noe jeg normalt ellers aldri gjør. Jeg har ringt til frisøren og forlangt gjenoppretting. Hun var veldig forståelsesfull, og vi var skjønt enige om at inngrepet må foretas når hun som har forvoldt skaden ikke er tilstede.
Jeg er sykt dårlig på å klage. Jeg synes det er enklere å drikke vin med kork i - eller kaffe med snerk - enn å gi beskjed. En gang ble jeg til og med matforgiftet fordi jeg følte meg nødt til å spise litt av den bedervede lasagnen jeg ble servert på et jærsk serveringssted.
"Smaker ikke denne litt...rart?" spurte jeg Mannen.
"Jo, den der er ikke god," bekreftet han.
Og så spiste jeg litt til, så ikke kelneren og kokken (trolig samme person) skulle bli lei seg. Var det verd det? Nei. Jeg trodde jeg skulle DØ den påfølgende natten. I ettertid tenkte jeg at jeg kanskje burde ha varslet Mattilsynet, men jeg gjorde naturligvis ikke det heller.
Det kan hende noen andre har dødd som følge av dette. Huff.
Jeg er sykt dårlig på å klage. Jeg synes det er enklere å drikke vin med kork i - eller kaffe med snerk - enn å gi beskjed. En gang ble jeg til og med matforgiftet fordi jeg følte meg nødt til å spise litt av den bedervede lasagnen jeg ble servert på et jærsk serveringssted.
"Smaker ikke denne litt...rart?" spurte jeg Mannen.
"Jo, den der er ikke god," bekreftet han.
Og så spiste jeg litt til, så ikke kelneren og kokken (trolig samme person) skulle bli lei seg. Var det verd det? Nei. Jeg trodde jeg skulle DØ den påfølgende natten. I ettertid tenkte jeg at jeg kanskje burde ha varslet Mattilsynet, men jeg gjorde naturligvis ikke det heller.
Det kan hende noen andre har dødd som følge av dette. Huff.
lørdag 13. februar 2010
Undertøy
I morgen er det morsdag, valentingsdag og fastelavn på en gang. Min mann er av det oppmerksomme slaget. Jeg har allerede mottatt roser (for morsdagen) - og han er i full gang med å bake boller (fastelavn). Om han har planer om også å markere valentinsdagen, er jeg usikker på.
Jeg ser tabloiderne, iallfall annonsene i dem, foreslår at oppmerksomheten på denne dagen kan bestå i undertøy. Dette vil jeg på det sterkeste advare mot, for fallgrubene er mange. For det første er det lett å trå skeivt i forhold til størrelse. Jeg vet iallfall at JEG hadde blitt sur om gemalen hadde kommet med for smått undertøy - og at jeg hadde blitt like grinete om det var for stort.
Stil og fasong kan også bli feil. Trusser og bysteholder bør ikke være for tekkelig, for da kan man jo mistenke giveren for å se på en som aseksuell og kjerringaktig. Trekker han det for langt andre veien, med blonder og stringer og åpninger på uventede steder, kan man fort mistenke mannen for å ha baktanker.
Alle disse utfordingene kan naturligvis løses. Med et gavekort, for eksempel.
Jeg ser tabloiderne, iallfall annonsene i dem, foreslår at oppmerksomheten på denne dagen kan bestå i undertøy. Dette vil jeg på det sterkeste advare mot, for fallgrubene er mange. For det første er det lett å trå skeivt i forhold til størrelse. Jeg vet iallfall at JEG hadde blitt sur om gemalen hadde kommet med for smått undertøy - og at jeg hadde blitt like grinete om det var for stort.
Stil og fasong kan også bli feil. Trusser og bysteholder bør ikke være for tekkelig, for da kan man jo mistenke giveren for å se på en som aseksuell og kjerringaktig. Trekker han det for langt andre veien, med blonder og stringer og åpninger på uventede steder, kan man fort mistenke mannen for å ha baktanker.
Alle disse utfordingene kan naturligvis løses. Med et gavekort, for eksempel.
fredag 12. februar 2010
Kjerringklipp
Ja vel. Nå er jeg stygg på håret, nå. Frisøren gjøv løs på meg saks og kniv - og jeg våget ikke stoppe henne, selv om jeg så at det bar galt avsted. Jeg våget ikke, fordi hun er utenlandsk og fordi jeg er grunnleggende feig i situasjoner der noen kan komme til å bli lei seg.
Så nå sitter jeg her med det stygge kjerringhåret mitt. Det skulle vært kort bak og ved ørene, og luggen skulle vært lang. Nå er det egentlig ikke kort noe sted, og det er helt ihjelskåret. Det er tjukt der det skulle ha vært tynt, og tynt der det skulle ha vært tjukt. Jeg ser ut som en kryssing mellom en strihåret dachs og en collie.
Det er min egentlige frisørs feil, egentlig, for hun sa ikke noe om at hun ga meg til kollegaen sin. Svikefullt, spør du meg, du gir ikke en av dine trofaste kunder videre uten å gjøre oppmerksom på det. Over helgen skal jeg ringe og si ifra om det, og så skal jeg kreve at hun rydder opp i elendigheten.
Hvis jeg ikke feiger ut, selvsagt. Og omigjenklippen må jo eventuelt skje når hun andre ikke er til stede. Sånn at hun ikke blir lei seg. Skjønner? Nå skal jeg sørge litt, og i morgen skal jeg gjøre det beste ut av katastrofen og gå på fest. Det blir sikkert litt av en fest, for jeg ser ikke for meg at jeg kan gå rundt med DET håret og være edru.
Hekkans håret.
Så nå sitter jeg her med det stygge kjerringhåret mitt. Det skulle vært kort bak og ved ørene, og luggen skulle vært lang. Nå er det egentlig ikke kort noe sted, og det er helt ihjelskåret. Det er tjukt der det skulle ha vært tynt, og tynt der det skulle ha vært tjukt. Jeg ser ut som en kryssing mellom en strihåret dachs og en collie.
Det er min egentlige frisørs feil, egentlig, for hun sa ikke noe om at hun ga meg til kollegaen sin. Svikefullt, spør du meg, du gir ikke en av dine trofaste kunder videre uten å gjøre oppmerksom på det. Over helgen skal jeg ringe og si ifra om det, og så skal jeg kreve at hun rydder opp i elendigheten.
Hvis jeg ikke feiger ut, selvsagt. Og omigjenklippen må jo eventuelt skje når hun andre ikke er til stede. Sånn at hun ikke blir lei seg. Skjønner? Nå skal jeg sørge litt, og i morgen skal jeg gjøre det beste ut av katastrofen og gå på fest. Det blir sikkert litt av en fest, for jeg ser ikke for meg at jeg kan gå rundt med DET håret og være edru.
Hekkans håret.
torsdag 11. februar 2010
Hvem bryr seg vel om rumpa til hun dere vet?
Jeg er så lei av stumpen til hun dere vet. VG får visst aldri nok av den. Hva er så interessant med den dama og hennes utrettelige støttespiller, ja han dere vet? Jeg vet ikke hva som er dummest av det de får seg til å gjøre eller det de får seg til å si - beskytt dem mot seg selv, mener jeg.
Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er 40 og snerpe og misunnelig på rumpa hennes, som ifølge gemalen er fin. Bare så dere vet det.
Og det sier jeg ikke bare fordi jeg er 40 og snerpe og misunnelig på rumpa hennes, som ifølge gemalen er fin. Bare så dere vet det.
Andre omgang
Vilikke er slått ut av omgangssyke for andre gang på under en uke. Nå skjønner jeg at det ikke heter omgangssyke fordi det går på omgang fra husstand til husstand, men fordi man kan få det selv i flere omganger.
Jeg er så lei. Det er Vilikke også. Nå skal jeg sende dette vemmelige viruset over til naboen, så kan de slite med det en stund. Og ja, vi er faktisk ganske gode på å vaske hendene.
Jeg er så lei. Det er Vilikke også. Nå skal jeg sende dette vemmelige viruset over til naboen, så kan de slite med det en stund. Og ja, vi er faktisk ganske gode på å vaske hendene.
onsdag 10. februar 2010
Husflid
Vi tømmer fortsatt esker etter flyttingen. Det går i rykk og napp, både halvdelen og jeg sliter med motivasjonen. Men "gjesterommet" (også kalt roterommet) tømmes gradvis, nå er det bare om lag seks esker igjen, vil jeg anslå. I tillegg til en del mikkmakk som kjølebag, en defekt printer, et lammeskinn, seks stoler og en saftkoker - blant annet.
Jeg er kommet til at det blir stadig vanskeligere å pakke ut. For nå er vi kommet til grunnfjellet i rotet, til bildene som aldri er kommet i album, bryllupsgavene man aldri har likt og tingene man ikke vet hvor man skal ha.
Bergljots husflidsprosjekter har også bodd på "gjesterommet". Innerst, i to ganske store esker. Jeg har grudd meg til å ta i dem, for jeg har aldeles glemt hva de har inni seg. Og så tenker jeg at det sikkert er en grunn til at jeg i sin tid valgte å drasse greiene med meg. Nå, etter å ha åpnet dem, er jeg i tvil.
Den første esken hadde innhold av nyere dato, blant annet store mengder garn av forskjellige farger og valører. Jeg har et vagt minne av å ha gått bananas på et fabrikkutsgalg en gang for lenge siden. Nå har nøstene flyttet til barnehagen, og jeg slipper å forholde meg til dem. Hurra. Jeg fant en dunge med mønsterhefter og hele heklenålsortimentet mitt. Det var fint. Litt mer overraskende var det å finne to uåpnede korsstingsprosjekter - en juleduk og en nisseløper. Gud bedre. Hvor gammel var jeg før? 70? Nissen har jeg gitt bort, duken får bli - under tvil. Det kan jo hende jeg får grusomt lyst til å brodere juleduk en vakker dag, hvem vet.
En halvferdig babyheklejakke gikk i søpla. Jeg mener å huske at det gikk tulliball i mønsteret på den. Avlagte prosjekter med innlagte feil har ingen framtid hos Bergljot. To barnegensere fant jeg også, de var godt over halvferdige, så dem beholder jeg i tilfelle ånden skulle komme over meg.
Strikkepinnesystemet mitt er et kapittel for seg, jeg har trippelt og kvadruppelt sett av de fleste størrelser. Når jeg handler garn og mønster, kjøper jeg alltid pinner i samme slengen - for jeg gidder jo ikke se gjennom hva jeg har fra før. Pinnene er stappet i hop uten noe slags system, og jeg blir enda en gang minnet om at det er en grunn til at jeg ikke er bibliotekar. Eller arkivar.
Et håndarbeidsskrin, eller hva det nå heter, hadde vært fint. Hvis jeg ikke kan få container til bursdagen min, kan jeg kanskje få noe sånt?
Jeg er kommet til at det blir stadig vanskeligere å pakke ut. For nå er vi kommet til grunnfjellet i rotet, til bildene som aldri er kommet i album, bryllupsgavene man aldri har likt og tingene man ikke vet hvor man skal ha.
Bergljots husflidsprosjekter har også bodd på "gjesterommet". Innerst, i to ganske store esker. Jeg har grudd meg til å ta i dem, for jeg har aldeles glemt hva de har inni seg. Og så tenker jeg at det sikkert er en grunn til at jeg i sin tid valgte å drasse greiene med meg. Nå, etter å ha åpnet dem, er jeg i tvil.
Den første esken hadde innhold av nyere dato, blant annet store mengder garn av forskjellige farger og valører. Jeg har et vagt minne av å ha gått bananas på et fabrikkutsgalg en gang for lenge siden. Nå har nøstene flyttet til barnehagen, og jeg slipper å forholde meg til dem. Hurra. Jeg fant en dunge med mønsterhefter og hele heklenålsortimentet mitt. Det var fint. Litt mer overraskende var det å finne to uåpnede korsstingsprosjekter - en juleduk og en nisseløper. Gud bedre. Hvor gammel var jeg før? 70? Nissen har jeg gitt bort, duken får bli - under tvil. Det kan jo hende jeg får grusomt lyst til å brodere juleduk en vakker dag, hvem vet.
En halvferdig babyheklejakke gikk i søpla. Jeg mener å huske at det gikk tulliball i mønsteret på den. Avlagte prosjekter med innlagte feil har ingen framtid hos Bergljot. To barnegensere fant jeg også, de var godt over halvferdige, så dem beholder jeg i tilfelle ånden skulle komme over meg.
Strikkepinnesystemet mitt er et kapittel for seg, jeg har trippelt og kvadruppelt sett av de fleste størrelser. Når jeg handler garn og mønster, kjøper jeg alltid pinner i samme slengen - for jeg gidder jo ikke se gjennom hva jeg har fra før. Pinnene er stappet i hop uten noe slags system, og jeg blir enda en gang minnet om at det er en grunn til at jeg ikke er bibliotekar. Eller arkivar.
Et håndarbeidsskrin, eller hva det nå heter, hadde vært fint. Hvis jeg ikke kan få container til bursdagen min, kan jeg kanskje få noe sånt?
tirsdag 9. februar 2010
Førtisene verst?
Her i heimen satt vi naturligvis klistret til skjermen i går for å få et glimt av Pia på NRK Puls og, ikke minst, høre hennes betraktninger om blogging og lignende. Nå vet jeg at Pia ikke bare er funny, hun er flink også.
Men: Som relativt fersk førtis beit jeg meg jo merke i han forskeren som påsto at "vi litt eldre" sliter med å knekke kodene på de sosiale mediene. Vi skjønner liksom ikke at "alle" kan lese og se det vi legger ut. Bilder og betroelser og sånn.
Det er mulig jeg har dårlig selvinnsikt - men jeg ser liksom ikke hva som er så pikant i livet mitt at det er MULIG å trå feil på dette området. Ikke opptrer jeg usømmelig lettkledd på stranden (gud bedre!). Ikke fester jeg noe videre (vil gjerne, men det blir som regel for styrete å få satt bort ungene), og ikke inntar jeg illegale rusmidler. Okei, det har hendt at jeg har hengt ut gemalen i bloggen, men stort sett i så høflige vendinger at jeg ikke har risikert ekteskapet.
Jeg HAR av og til blitt litt forskrekket over hva noen får seg til å legge ut om seg selv og sine nærmeste på nettet - fyllebilder, klinebilder, narsissistblogging ("å jeg er så tynn og populær og i dag har jeg vært på MacDonald's og bla bla bla") - for å nevne noe. Men det er jo ikke førtisene som står bak slikt. Vi pludrer om unger og scrapping og gardiner og oppussing. Er det så farlig, da?
Men: Som relativt fersk førtis beit jeg meg jo merke i han forskeren som påsto at "vi litt eldre" sliter med å knekke kodene på de sosiale mediene. Vi skjønner liksom ikke at "alle" kan lese og se det vi legger ut. Bilder og betroelser og sånn.
Det er mulig jeg har dårlig selvinnsikt - men jeg ser liksom ikke hva som er så pikant i livet mitt at det er MULIG å trå feil på dette området. Ikke opptrer jeg usømmelig lettkledd på stranden (gud bedre!). Ikke fester jeg noe videre (vil gjerne, men det blir som regel for styrete å få satt bort ungene), og ikke inntar jeg illegale rusmidler. Okei, det har hendt at jeg har hengt ut gemalen i bloggen, men stort sett i så høflige vendinger at jeg ikke har risikert ekteskapet.
Jeg HAR av og til blitt litt forskrekket over hva noen får seg til å legge ut om seg selv og sine nærmeste på nettet - fyllebilder, klinebilder, narsissistblogging ("å jeg er så tynn og populær og i dag har jeg vært på MacDonald's og bla bla bla") - for å nevne noe. Men det er jo ikke førtisene som står bak slikt. Vi pludrer om unger og scrapping og gardiner og oppussing. Er det så farlig, da?
Utfordring
Oi oi oi. Jeg er blitt utfordret av Elisabeth. Siden mobilen min har ligget død på kontoret siden før helgen, får jeg først tatt den nå. Utfordringen, altså.
Oppgaven lyder som følger:
1. Åpne SMS-innboksen på mobiltelefonen din
2. Hold inn "bla-knappen" mens du teller til fem.
3. Den første setningen i den meldinga du stoppet på, skriver du inn som svar på det første spørsmålet. Deretter holder du inn knappen på nytt mens du igjen teller til fem. Den første setningen i denne meldinga skriver du inn på spørsmål nummer 2. Og så videre.
4. Send denne utfordringen til fem andre.
Here it comes:
Hva sier du til sjefen din når du kommer for seint på jobben?
God bedring til dine.
Hva forbinder du med ordet "husarbeid"?
Satt på poteter?
Hva sier du når du er på et offentlig toalett og du oppdager for seint at det er tomt for dopapir?
Helt ok - godt å ta føreforbehold i denne byen for tiden.
Hva sier du hvis du er vitne til at en gammel dame sklir og brekker lårhalsen?
Kom du deg greit på jobb, kjære?
Du tar kjæresten din på fersken med en annen. Hva sier du?
Som sin mor:-)
Hva er din beste sjekkereplikk?
Sov godt Bente.
Hva svarer du hvis din kjære spør "Vil du gifte deg med meg?"
Å hei san.
Hva har du å si til ditt forsvar?
Ja eg kan tenke meg det ligg litt for deg å mislike tap?
Øh. Var det der avslørende, eller? Så var det å finne noen å sende denne videre til... Det må bli
Frøken Frekkesen
Fugleperspektiv
Jonna
Vibeke
Serafin
Håper dere tar den!
Oppgaven lyder som følger:
1. Åpne SMS-innboksen på mobiltelefonen din
2. Hold inn "bla-knappen" mens du teller til fem.
3. Den første setningen i den meldinga du stoppet på, skriver du inn som svar på det første spørsmålet. Deretter holder du inn knappen på nytt mens du igjen teller til fem. Den første setningen i denne meldinga skriver du inn på spørsmål nummer 2. Og så videre.
4. Send denne utfordringen til fem andre.
Here it comes:
Hva sier du til sjefen din når du kommer for seint på jobben?
God bedring til dine.
Hva forbinder du med ordet "husarbeid"?
Satt på poteter?
Hva sier du når du er på et offentlig toalett og du oppdager for seint at det er tomt for dopapir?
Helt ok - godt å ta føreforbehold i denne byen for tiden.
Hva sier du hvis du er vitne til at en gammel dame sklir og brekker lårhalsen?
Kom du deg greit på jobb, kjære?
Du tar kjæresten din på fersken med en annen. Hva sier du?
Som sin mor:-)
Hva er din beste sjekkereplikk?
Sov godt Bente.
Hva svarer du hvis din kjære spør "Vil du gifte deg med meg?"
Å hei san.
Hva har du å si til ditt forsvar?
Ja eg kan tenke meg det ligg litt for deg å mislike tap?
Øh. Var det der avslørende, eller? Så var det å finne noen å sende denne videre til... Det må bli
Frøken Frekkesen
Fugleperspektiv
Jonna
Vibeke
Serafin
Håper dere tar den!
mandag 8. februar 2010
Didrik og uttalen
"Uttalen kan bli et problem for Didrik," frykter GP-Jostein i dagens VG.
Engelskmenn, irer og maltesere vil kanskje stusse over den litt bisarre diksjonen. Men det er jo ikke akkurat sånn at de er så gruelig gode på engelskuttale i de andre 47 eurovisjonære landene. Og nå som de har mobiler og alt mulig i Albania og Tyrkia og Ukraina, kan man vel gå ut fra at også de som er mindre engelskkyndige avgir stemme.
Stalltips: Det kan godt hende at Didrik ryker. Men ikke fordi han sier "hard" i stedet for "heart". Bildet er for anledningen lånt av NRK.
søndag 7. februar 2010
Omgangen over?
Jeg er grusomt god til å spå. Omgangssyken var ikke død før helgen, den bare hvilte seg og samlet krefter til neste angrep. Vilikke og jeg ble begge hardt rammet natt til lørdag - kanskje særlig Vilikke, som fikk grufset til både seg selv og sengen sin. Jeg har heldigvis litt bedre kontroll.
Halvdelen er enten treig i reaksjonen, eller han har bedre immunforsvar enn oss andre. Iallfall har han styrt unna til nå. Min private teori er at viruset egentlig er en barnesykdom og at det følgelig konsentrerer seg om barn, unge og yngre voksne. Litt som svineinfluensaen; den tar ikke de gamle fordi de allerede har hatt asiasyken, spanskesyken, hongkongsyken og eller lignende.
Sånn må det være, tror jeg.
Halvdelen er enten treig i reaksjonen, eller han har bedre immunforsvar enn oss andre. Iallfall har han styrt unna til nå. Min private teori er at viruset egentlig er en barnesykdom og at det følgelig konsentrerer seg om barn, unge og yngre voksne. Litt som svineinfluensaen; den tar ikke de gamle fordi de allerede har hatt asiasyken, spanskesyken, hongkongsyken og eller lignende.
Sånn må det være, tror jeg.
fredag 5. februar 2010
Rage against the symaskin
Her om dagen tok jeg affære i forhold til en av mine dårlige samvittigheter. Jeg kvittet meg med symaskinen. Det føles både godt og riktig.
Symaskinen var en feilinvestering. Det var dumt å anskaffe den, og det var dumt å ikke kvitte seg med den for lenge siden. Jeg kunne ikke sy på slike maskiner da jeg kjøpte den, og jeg kan det ikke nå heller. Jeg kan ikke en gang tre i tråden uten instruksjonshefte. Jeg har ved et par anledninger klart å tre tråd, men aldri uten å banne eller grine.
Jeg kjøpte maskinen sånn cirka tre timer etter at det ble klart at jeg skulle stifte felles bo med Mannen (=sinnssyk i gjerningsøyeblikket). Jeg hadde jo aldri holdt meg med langsiktig mann før, så jeg inbildte meg feilaktig at alle damer som bor med menn må ha symaskin. For man må jo sy gardiner, må vite.
Jeg sydde faktisk to gardinlignende ting som ble montert på rommet til bonusbarnet. Hun var sju og ganske ukritisk på den tiden, så hun kommenterte aldri at "gardinene" ikke var like lange, eller at det hang tråder ut av sidene på dem. Ikke merket hun at snurpebådet var litt tilfeldig plassert heller, eller at "gardinene" var for smale til å dekke vinduet. Hun sa iallfall aldri noe.
Nå har jeg donert symaskinen til bonusbarnet. Jeg krever bare en motytelse - at hun lover å fjerne den fra huset mitt og at jeg slipper å se den igjen. Så får det heller våge seg at hun låner den bort til mor si dann og vann. Romslig skal man være.
torsdag 4. februar 2010
Status fra lasarettet
Kanskje er det han norovirus som er innom her, kanskje ikke. Uansett ser det ut til at han i ferd med å trekke seg tilbake - iallfall midlertidig. Kostas er fortsatt gråblek og lett febrilsk, men han har ikke gault på noen elg siden seint i går kveld. Vilhellerikke har holdt tett siden i morges, og har vel stort sett samme allmenntilstand som broren.
Men så er det jo det med smittefaren, da. Vi vet jo ikke om han norovirus bare hviler seg før han slår til på ny og skubber oss andre overende. Det skulle jammen ikke forundre meg om det i så fall skjer til helga. Sånt skjer jo alltid i helga. Akkurat som all oppkasting alltid skjer i min seng maks ett døgn etter sengetøyskifte.
Dette har vært en lang dag for meg og vaskemaskinen. Og det blir enda en slik en siden barnehage og skole truer med utvisning dersom ungene ikke holder seg hjemme i 48 timer etter siste kastoppkule.
Jeg velger nu å være proaktiv i forhold til viruset vårt. Jeg forebygger med kaffe, sjokoladeis OG rødvin - parolen er at "med godt skal ondt fordrives. Og blir jeg kvalm, er det iallfall ingen som kan påstå helt sikkert at det skyldes rødvinen.
Dette blir bra.
Oppkast
Så kom omgangssyken også til Bergljot-heimen. Den kom som en tyv om natten, i store deler av Bergljots seng. Så nå vasker vi på overmadrasser og puter og dyner og sengetøy. Kostas, som er den omgangssyke i denne omgang, er avspylt og parkert i sin egen seng med bøtte. Stakkars lille gutten min.
Den Onde Mor kjenner ruelsen velte innover seg. For var jeg ikke litt lite forståelsesfull da han klaget over magesmerter i ettermiddag? Og var jeg ikke litt pushy da jeg prøvde å få ham med på barneidretten ("kom igjen, er du frisk nok til å se på Disney Channel, er du frisk nok til å være med").
Jeg påla ham visst å spise litt mer enn han hadde tenkt, også. Det angrer jeg sannelig nå, etter at det havnet i senga mi, som akkurat hadde fått seg nytt sengetøy. Jeg håper det var gjort med dette, og at den stakkars gutten min slipper å kaste opp mer. I morgen skal jeg være snill mamma. Jeg lover.
Tillegg:
Det var visst ikke over med dette, nei. Nå kaster Vilhellerikke også opp. Vaskemaskinen går og går og går her. Hurra for den.
Den Onde Mor kjenner ruelsen velte innover seg. For var jeg ikke litt lite forståelsesfull da han klaget over magesmerter i ettermiddag? Og var jeg ikke litt pushy da jeg prøvde å få ham med på barneidretten ("kom igjen, er du frisk nok til å se på Disney Channel, er du frisk nok til å være med").
Jeg påla ham visst å spise litt mer enn han hadde tenkt, også. Det angrer jeg sannelig nå, etter at det havnet i senga mi, som akkurat hadde fått seg nytt sengetøy. Jeg håper det var gjort med dette, og at den stakkars gutten min slipper å kaste opp mer. I morgen skal jeg være snill mamma. Jeg lover.
Tillegg:
Det var visst ikke over med dette, nei. Nå kaster Vilhellerikke også opp. Vaskemaskinen går og går og går her. Hurra for den.
onsdag 3. februar 2010
Kjøkkenprat, uke 4
Utdrag 1:
(Familien sitter samlet ved spisebordet, i bakgrunnen ruller skiflyverne i Oberstdorf over tv-skjermen.)
Vilikke: Mamma, jeg hadde aldri våget å hoppe utfor en sånn bakke, hadde dù?
Bergljot: Nei, aldri i verden.
Vilikke: (Tenker seg om) Iallfall ikke uten staver!
Utdrag 2:
(Lørdag ved frokostbordet. God stemning.)
Kostas: Mamma, har du en løs tann?
Bergljot: Nei det håper jeg inderlig ikke, for voksne får ikke nye tenner, vet du.
Kostas: Men mamma, har du fått sekstiårsjekslene?
Bergljot:.....!
Utdrag 3:
(Ungene maler og perler, mor lager middag og foreleser i genetikk.)
Bergljot:...for selv om dere ikke er så like på hverandre, har dere alle arvet ting fra både pappa og meg...
Vilikke: (Sånn passe interessert.) Så vi ligner på dere, alle sammen?
Bergljot: Ja, men på hver deres måte. Kostas ligner kanskje mest på morfar og meg, mens du er veldig lik pappa og bestefar.
Vilikke: (Opprørt.)Nei!!! Jeg ligner ikke på dem. De er jo skalla!
Kjedelig har vi det iallfall ikke.
(Familien sitter samlet ved spisebordet, i bakgrunnen ruller skiflyverne i Oberstdorf over tv-skjermen.)
Vilikke: Mamma, jeg hadde aldri våget å hoppe utfor en sånn bakke, hadde dù?
Bergljot: Nei, aldri i verden.
Vilikke: (Tenker seg om) Iallfall ikke uten staver!
Utdrag 2:
(Lørdag ved frokostbordet. God stemning.)
Kostas: Mamma, har du en løs tann?
Bergljot: Nei det håper jeg inderlig ikke, for voksne får ikke nye tenner, vet du.
Kostas: Men mamma, har du fått sekstiårsjekslene?
Bergljot:.....!
Utdrag 3:
(Ungene maler og perler, mor lager middag og foreleser i genetikk.)
Bergljot:...for selv om dere ikke er så like på hverandre, har dere alle arvet ting fra både pappa og meg...
Vilikke: (Sånn passe interessert.) Så vi ligner på dere, alle sammen?
Bergljot: Ja, men på hver deres måte. Kostas ligner kanskje mest på morfar og meg, mens du er veldig lik pappa og bestefar.
Vilikke: (Opprørt.)Nei!!! Jeg ligner ikke på dem. De er jo skalla!
Kjedelig har vi det iallfall ikke.
tirsdag 2. februar 2010
Pupper
Dette er ikke et forsøk på å skrive et innlegg med søkemotoroptimalisert tittel, men ei uhyrleg soge frå røynda.
Her om dagen arvet jeg en bysteholder av typen dyttoppdetduharogskyvdetfram av bonusbarnet. Den var blitt aldeles for liten for 18-åringen. Grusomt, grusomt, grusomt. Det skulle vært forbudt ved lov at småripsen ble storrips før storripsen var klar for å... avripse. Eller hva man nå skal kalle det.
Men det var en positiv opplevelse knyttet til dette også. Jeg arvet bysteholderen fordi den var for STOR for moren hennes (altså vår ekskone). Ha ha ha.
Her om dagen arvet jeg en bysteholder av typen dyttoppdetduharogskyvdetfram av bonusbarnet. Den var blitt aldeles for liten for 18-åringen. Grusomt, grusomt, grusomt. Det skulle vært forbudt ved lov at småripsen ble storrips før storripsen var klar for å... avripse. Eller hva man nå skal kalle det.
Men det var en positiv opplevelse knyttet til dette også. Jeg arvet bysteholderen fordi den var for STOR for moren hennes (altså vår ekskone). Ha ha ha.
mandag 1. februar 2010
Avfallshåndtering
Alt var kanskje ikke bedre før - men en del ting var iallfall mer lettvindt. Søppelavhending, for eksempel. Alt man ikke trengte, kunne kastes, og alt man kastet gikk i den samme søpla. Den generelle terskelen for å i det heletatt kaste var kanskje høyere før i tiden, men det er ikke poenget her.
Nå for tiden er det stadig mindre som kan kjøres rett i søpla (=restavfall, fritt oversatt), vi skiller og sorterer og definerer og fortolker. Er chipsposer plast eller rest? Er man et miljøsvin om man ikke gidder å brekke papiromslaget fra plasten på bremykteska? Skal alle tekstiler i tekstilsøpla, eller bare dem man tror noen kanskje vil ha på seg? Hva med juletreet, er det organisk nok til å gå i bioavfallet, eller skal det i resten? Hva med de gamle svømmeføttene, er det plast eller rest? Hvor nøye skal primbegeret vaskes før det går i plastavfallet?
Jeg ser for meg at det står en gjeng med alver, eller kanskje gnomer, og omsorterer søpla etter at den er sanket inn. For jeg er temmelig sikker på at det ikke bare er jeg som noen ganger gambler kildesorteringen.
Før gikk alt i den samme dunken. Og sånn kunne de jo gjøre det, siden de ikke holdt på å drukne i sin egen dritt. Ikke hadde de klimakrise heller, vintrene var stabilt kalde og somrene passe varme. Og de kjente på gikta om det ble lavtrykk eller om det skulle bli storm.
De som var så heldige at de bodde på landet, hadde også en annen søppelhåndteringsmetode som kunne anvendes til store ting eller til søppel det ikke var plass til i dunken. De brant bål. Jeg husker at aviser, plast og esker og forskjellig ble fyrt opp på beitet utenfor soveromsvinduet mitt. Aske og svart røyk la seg som et teppe over farmen. Var det vanskelig å få fyr på skiten, var det bare å øse på med noe tennvæske eller bensin. Dette var før brannvesenet var oppfunnet, følgelig var fyringen verken ulovlig eller brannfarlig.
Generasjonen før der igjen brukte enda mer spektakulærer metoder. De sverget til nedgraving. Det som ble gravd ned i jorda, ble usynlig. Og det man ikke så, fantes ikke lenger. Sånn må de ha tenkt, tenker jeg. De kunne jo sikkert ikke vite at sardinbokser, antikke vaskemaskiner, melkeflasker og annet skrammel ikke er mat for meitemark og basiller.
Jeg er imot nedgraving, men oppbrenning kunne ha løst noen av mine problemer. For eksempel har jeg flere bruttotonn med pappesker etter flyttingen. Sånt kan man levere på avfallsstasjonen - eller man kan knø det inn i garasjen, slik vi gjør. Er vi heldige, oppløser pappen seg av seg selv, og da får vi kanskje plass til bilen, også. Det hadde vært så fint. Vi klarer å få dytte unna noe papp, litt etter litt, sammen med papiravfallet. Men hvis vi bare skal basere oss kun på dette, vil ikke garasjen være tom før i 2014 eller deromkring.
Den som hadde hatt en container. Jeg ønsker meg en sånn en til bursdagen min. Og jeg går for eie, ikke leie.
Nå for tiden er det stadig mindre som kan kjøres rett i søpla (=restavfall, fritt oversatt), vi skiller og sorterer og definerer og fortolker. Er chipsposer plast eller rest? Er man et miljøsvin om man ikke gidder å brekke papiromslaget fra plasten på bremykteska? Skal alle tekstiler i tekstilsøpla, eller bare dem man tror noen kanskje vil ha på seg? Hva med juletreet, er det organisk nok til å gå i bioavfallet, eller skal det i resten? Hva med de gamle svømmeføttene, er det plast eller rest? Hvor nøye skal primbegeret vaskes før det går i plastavfallet?
Jeg ser for meg at det står en gjeng med alver, eller kanskje gnomer, og omsorterer søpla etter at den er sanket inn. For jeg er temmelig sikker på at det ikke bare er jeg som noen ganger gambler kildesorteringen.
Før gikk alt i den samme dunken. Og sånn kunne de jo gjøre det, siden de ikke holdt på å drukne i sin egen dritt. Ikke hadde de klimakrise heller, vintrene var stabilt kalde og somrene passe varme. Og de kjente på gikta om det ble lavtrykk eller om det skulle bli storm.
De som var så heldige at de bodde på landet, hadde også en annen søppelhåndteringsmetode som kunne anvendes til store ting eller til søppel det ikke var plass til i dunken. De brant bål. Jeg husker at aviser, plast og esker og forskjellig ble fyrt opp på beitet utenfor soveromsvinduet mitt. Aske og svart røyk la seg som et teppe over farmen. Var det vanskelig å få fyr på skiten, var det bare å øse på med noe tennvæske eller bensin. Dette var før brannvesenet var oppfunnet, følgelig var fyringen verken ulovlig eller brannfarlig.
Generasjonen før der igjen brukte enda mer spektakulærer metoder. De sverget til nedgraving. Det som ble gravd ned i jorda, ble usynlig. Og det man ikke så, fantes ikke lenger. Sånn må de ha tenkt, tenker jeg. De kunne jo sikkert ikke vite at sardinbokser, antikke vaskemaskiner, melkeflasker og annet skrammel ikke er mat for meitemark og basiller.
Jeg er imot nedgraving, men oppbrenning kunne ha løst noen av mine problemer. For eksempel har jeg flere bruttotonn med pappesker etter flyttingen. Sånt kan man levere på avfallsstasjonen - eller man kan knø det inn i garasjen, slik vi gjør. Er vi heldige, oppløser pappen seg av seg selv, og da får vi kanskje plass til bilen, også. Det hadde vært så fint. Vi klarer å få dytte unna noe papp, litt etter litt, sammen med papiravfallet. Men hvis vi bare skal basere oss kun på dette, vil ikke garasjen være tom før i 2014 eller deromkring.
Den som hadde hatt en container. Jeg ønsker meg en sånn en til bursdagen min. Og jeg går for eie, ikke leie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)