Helvetesuken er i gang. Hurra.

Dette er det ikke artig å skrive om, og det er sikkert ikke artig å lese om heller. Men altså, jeg tømmer hus. Og garasje. Det siste er verre enn det første, for et sted skal man jo gjøre av løsøret.

Jeg har ikke Nord-Europas største garasje, bare nesten. Hangarene på Gardermoen er trolig litt større. Mye av innholdet er heldigvis ikke mitt, og mye er uomtvistelig rent søppel. Men ut må det. Jeg har kjørt kampanje på Facebook, og det var ikke dumt, for nå slipper jeg å tømme alene. I går var Liv-Heidi på plass, vi fikk kjørt bort både esker og krukker og ski og en sykkel.

I dag gyver jeg løs med hengeren til audmannen igjen, må få bort flere sykler, noen bilhjul, plenklipperen og massevis av greier. Alt havner inn i den andre garasjen til sortering - og det erdumt, for da vil skrotet blokkere køysenga som ennå ikke er pusset, vasket, sparklet og malt. Døtrene mine kommer til å ligge på flatseng resten av livet.

Helvetesuken omfatter også selvangivelse, endelig deling av økonomi og diverse. Dette er et ustyrtelig skrekkelig punkt i tilværelsen. Man blir ikke rik av å betale ned på to hus, være ansvarlig for enorme mengder lån og samtidig være nødt til å investere i innbo og sånt. Noe kan løses med IKEAs Ikano-kort (med betalingsutsettelse), men det kan dessverre ikke husleia til OBOS.

Nå har Steffen i banken og jeg klekket ut en plan om finanshåndtering. Det er fint. For Steffen har nesten lovet meg at framtida slettes ikke ser så verst ut (men det er nok ikke rom for affektshopping på internetten, en tidligere kjær hobby.

Jeg har vært hos min venn Åge også, megleren (han som forvalter ungene, ikke han med husene) - alene. Megleren er en fin mann. Det er fint å få innspill utenfra om hvordan man kan håndtere ting når man ikke får det helt til innenfra.

Nå venter jeg bare på mai, du skjønne milde. Da må jo alt bli mye bedre.