Skjønnheten kommer innenfra. Hark hark.

.

Dere har kanskje fått med dere at jeg har fått meg en blåveis? En dyplilla, hoven kladeis som kommer til å prege åsynet mitt i uker framover? Er jeg fornøyd? Nei. Jeg er sur og synes synd på meg selv.

Bergljot er ikke på sitt mest blomstrende på denne tiden av året. Jeg er blåblek og transparent, trøtt og daff. Det siste jeg trenger er en munter fargeklatt mitt i fleisen som formelig roper se meg! se meg! til alle som kommer i min vei.

Hadde det nå bare vært blåveisen som fargela dagene mine. Men neida. Heimen ris fortsatt av sjukdom, og denne gangen er det min tur til å ligge strøken. Øynene (øyet?) svir, nesen sildrer og jeg nyser og nyser. Verst er det fatt med ørene, som er klin tette. Så vonde og tette er de at jeg måtte opp i natt for å lufte nesehornet mitt.

Det dreier seg ikke om et neshorn fra dyreriket, såklart. Derimot et grønt beist i plast som ligner på Aladdins lampe. Oppi der putter man lunkent saltvann (en teskje per tre desiliter, hvis dere lurer), og så kjører man hele stasen inn i pusteorganet.

Ikke er det godt, og ikke er det moro. Vannet skvulper seg gjennom hodets irrganger (alt henger sammen med alt) før det sildrer ut det andre neseboret. Tårene renner, vannet renner, nesa kiler og pasienten nyser. Men er man heldig, løsner gørra. Trykket letter, og det blir mulig å sove.

Se der kom det et kjerringråd ingen hadde bedt om. For jeg hadde jo tenkt å blogge om blåveisen, den skal jo nå brukes for alt den er verd (og jeg er virklig god til å dra ut kjedelige tema. Tør jeg minne om hvem som besitter Bloglandias mest omtalte opererte stortå? ).

Blåveisen, ja. Takk for sympatierklæringer etter forrige innlegg. Det lindrer. Noen av dere lurer på om det ikke ser verre ut enn det egentlig er? Til dere vil jeg utbryte et rungende nei. Nei! Det ser ikke verre ut enn det er. Det bildet ikke viser, er hvor hovent det er rundt der. Både over og under øyet er det utbygg og karnapper.

Jeg har i dag erfart at det ikke er lett å løpe med blåveis. Forstå meg rett, jeg løper så godt som aldri, men med mitt utseende (syk, uflidd og med blåveis) vil man helst ikke at naboene skal se en. Jeg vil ikke ha noe av at de sender bekymringsmeldinger til politi og barnevern.

Så i dag løp jeg ut til postkassa, med høye kneløft, for å hente avisa. Blåveisen duvet i takt med bevegelsene, opp og ned humpet den. Meget ubehagelig, faktisk. Kanskje hele skiten løsner snart og siger nedover kinnet. Kanskje har jeg snart en svulmende hengeblåveis under kinnbeinet. Eller under kjevebeinet.

Jeg presiserte litt vagt i forrige innlegg at jeg ikke har vært gjenstand for vold. Det står jeg ved - uten at jeg av den grunn vil frikjenne Gemalen helt. Tross alt var det han som tramslet Sønnen ut av fanget mitt på et slikt vis at Sønnens panne traff mitt øye. Han gjorde det neppe med overlegg eller forsett (trur eg?) men noe uaktsom var han.

Men han tar godt vare på meg nå. Han har vært på apoteket og kjøpt salve, et remedium som visstnok skal forkorte helberedelsesforløpet til blåveiser og lignende. Jeg vet ikke om jeg tror på det, men jeg lar meg aller nådigst smøre.

Men jeg skal nevne for ham at jeg skulle hatt et par solbriller. Store, dyre solbriller. Det er vel en mulighet for å få gjennomslag for slike ønsker nå, skulle jeg mene.