En gryende mistanke har forplantet seg. Kan mine barn (pikene i særdeleshet) være manipulatoriske? Vilikke sier for eksempel til meg at jeg er så grei, for "pappa er alltid så sint på meg". Jeg lukter selvsagt uglene i mosen; det er slettes ikke sant at jeg er spesielt grei. Jeg er heller ikke kjent for min lange lunte.
Når jeg forteller Gemalen om betroelsene fra vår felles datter, har han interessante opplysninger. Hun sier akkurat det samme til ham! Hun legger armene rundt halsen på ham, flakser med øyenvippene og forteller ham hvor snill han er og hvor sint mamma alltid er.
Bekreftelse er stas. Vi som har studert Jesper Juul, Nannyhjelpen og lignende kjenner til dette. Nå lurer jeg på om mine barn også har fanget opp viktigheten av bekreftelse, og at de bruker det bevisst for å bygge opp sine foreldre (les: få det som de vil).
Hvordan kan det ha seg at Vilhellerikke vil ha meg til å lese for seg - men at det er faren som skal være hos henne etterpå (hun påstår at det ikke går an å sovne alene. Og siden hun er sta som ei gammel geit, gir vi oss altfor lett.) Når faren går lei av å vente på Jon Blund med henne, går han. Og da tilkaller hun meg. Således dras leggingen ut i det uendelige.
Småpikene foretrekker ellers at det er jeg som kler dem, jeg som ordner opp etter toilettbesøk og jeg som ordner hår. Helst er det jeg som skal pusse tennene og trøste også. Og det er meg de vil ligge inntil når de oppsøker hovedkvarteret nattestid. Som ansvarlig og myndig voksen skal man jo ta styringen og ikke la børnene bestemme hvem av foreldrene som skal gjøre hva. Men hva skjer? Vi orker ikke kjempe slagene. Vi makter ikke mer hyling, rabalder og trass.
Jeg mistenker for øvrig at også Far synes det er greit at det er Mor som i hovedsak tørker rumper, kler på og børster hår. Men siden har blånekter på at dette er tilfelle, skal jeg la tvilen komme ham tilgode.
Man skal kanskje være glad for at man er populær. Personlig er jeg aller mest populær hos Sønnen, den enbårne, tror jeg. Han hevder nemlig at vi er kjærester. Han sier at jeg er den fineste i hele verden (jf. tidligere blogginnlegg, der Sønnen uttaler at jeg faktisk er finere enn julepynt), og at han aldri skal ha en annen dame enn meg.
Jeg nyter det mens det varer, for jeg vet jo at han kommer til å dumpe meg om ikke lenge. Dessverre - og heldigvis.
6 kommentarer:
Favoritten må nok ta dritten her også. Men det går i bølger. Bortsett fra kos og sove inntil og sånn. Da er det bare mamma som gjelder.
Og jeg lar meg smiske med så det holder.
"It runs in the family". Forklaring....; Da jeg som oppsternasig tenåring, hadde hatt et oppgjør med min mor, -noe som skjedde ganske ofte, så hendte det at jeg gikk til min far for å få støtte og medhold.
Han svarte (ganske illojalt må jeg si) ;Itj hør på'a , ho e heilt umulig.
Senere er det blitt klart for meg, at min mor gjorde samme erfaringen.
"veitjongin har vorti heilt på styr..." sa gemalen.
Han tok ingens parti, det skal han ha!
Det blir ikke det samme, men det er vel å spille på to hester?
Å, man må velge sine kamper, ja..
Her er det også mamma som gjelder, mest fordi far ikke er så mye tilstede ved det meste, egentlig.
Sånn er det bare å ha melkekyr og sånt.
Men så er det jo også som får rosen og kosen, og takkes med det.
;)
Velkjent problemstilling, tror jeg. At de små manipulerer. Her opplever vi også at det småttingene har fått "nei" til hos en av oss, kan de godt helt troskyldis spørre den andre om lov til - selv om vi gang på gang har forklart at dersom en har sagt nei skal de ikke fly til den andre og be om lov. Ja ja.
Jenter er da aldri manipulerende...??? ;-)
Hehe! Tror de fleste barn finner ut det der......eller de vil alltid prøve det ut!
Og så var det det da, skal de ikke få lov å ha sine små unoter..perfekte barn ville vært skummelt. "Perfekt" - les- barn som aldri noensinne gjør noe som helst man kan irritere seg over. Vi vil da ikke ha det, eller?
Legg inn en kommentar