Bergljot - samfunnsbygger og kompostkvern

Jeg har ett offisielt verv - jeg er sekretær i et bittelite lag som egentlig er en krysning mellom et idrettslag, en velforening og 4 H. Jeg skjønte hvor viktig dette engasjementet var da jeg ble kredittvurdert for en tid tilbake. Vervet var nemlig ført opp på attesten. Jeg velger å tro at det trakk i positiv retning.

Det var i fjor på disse tider at Bergljot nærmest ble trampeklappet inn i sekretariatet til lauget. Ikke det at konkurransen var veldig stor, jeg tror nok mest at styret var fornøyd med å ha en frivillig kandidat. Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke var aktuell for andre poster, da jeg verken behersker ledelse eller økonomistyring.

Vi har tutlet godt på dette året. Vi har arrangert turmarsj, sankthansfeiring, juleverksted og bygdefest. Og så har vi barneturn og voksentrening av noe slag. Voksentreningen kan jeg ikke så mye om, for den har jeg ikke engasjert meg så mye i. Men det er visst aerobic og landhockey det går i.

Målet med virksomheten er ikke profitt, heller tvert imot vil jeg si. Ting skal balansere. Vi skal gå ut i null. Midlene får vi fra kontigenter og tilskudd og salg av kioskvarer og inngangsbilletter og den slags. Vi tar avstand fra loddsalg og annen inntektsgenererende atferd som ikke er knyttet direkte til det vi holder på med. (Lekker setning! Ikke rart de vil ha meg som sekretær.)

Det de andre damene ikke vet, er at jeg har en dyster hemmelighet. Den er tung å bære, men det går. Tingen er nemlig at min familie og jeg ikke er medlemmer i dette laget som jeg altså er med i bestyrelsen av. Sånn er det blitt fordi ingen av oss trener eller turner eller benytter oss av de faste tilbudene. Men tenk for en skandale om det ble avdekket at Bergljot, ambisiøs organisasjonspamp i Søndre Sola, ikke betaler kontigent til sitt eget laug! VG hadde gått bananas, tipper jeg.

Selv om jeg ikke mottar et svært styrehonorar. Styremedlemmene premieres med et bittelite frynsegode, nemlig treningsavgiftsrabatt. Den er det vanskelig å få effekt av når man ikke benytter seg av treningstilbudet. På neste styremøte tenker jeg å fremme et forslag om at de som ikke trener, heller kan få en påskjønnelse i form av rødvin. For det er urettferdig - URETTFERDIG! - at vi jobber gratis for en organisasjon vi ikke er medlemmer i engang.

Vel, det drypper jo litt på en, da. Som glimtvis gjør at man føler at man går i pluss. Man får nemlig spise opp de kioskvarene som beviselig har gått ut på dato! Det var jeg som ekspeterte de små årgangsmelkesjokoladene etter pinseturen i 2008. Og det var mange sjokolader! Jeg sa de var til ungene, men jeg løy. Sjokoladene var begynt å bli hvite på kantene, men det gikk fint likevel.

På forrige møte dukket det opp flere poser med foreldet Twist - premier til fjoråretes pinsetur som aldri ble avhentet. Gjett hvem som tok seg av Twist'en? Joda. Den var slettes ikke verst på smak, men all embalasjen medførte problemer. Mine barn ble meget mistenksomme da de så alt sjokoladepapiret som dessverre lå litt for synlig på toppen av søpla. Og vi spiser bare sjokolade på lørdager, gjør vi ikke?

Jeg spiste om lag en hel pose Twist i går, og så har jeg en til på lur i dataveska (de kommer ikke på å lete der). Å så godt det er å ha noe å se fram til. Og samtidig kunne si til seg selv at man gjør noe bærekraftig og samfunnsnyttig. Hadde det ikke vært for meg, så hadde sjokoladen gått rett i søppeldunken. Det hadde jo vært aldeles meningsløst.

Men det finnes grenser, altså. Jeg tar ikke absolutt alt. For eksempel husker jeg en kaffeepisode fra et arrangement i fjor. Kaffen viste seg å ha gått ut på dato i 2007 - og det oppdaget vi ikke før det var seint. Altfor seint, egentlig. Derfor ble den både traktet og solgt for fem kroner koppen. Spesielt god var den ikke - men jeg kan ikke huske at noen klaget. Moahaha.

Det var dagens bekjennelser. I morgen skal jeg omsider få gang på denne basaren som jeg lovet for så lenge siden at dere sikkert har glemt den. Hvis jeg får til det hekkans bildet.