Bergljot i souvernir-kiosken

Jeg har vært syk. Hodet mitt har ikke vært til å holde ut med, ikke på grunn av tenking eller lignende, men fordi det har pågått vedlikehold inni der. Med tung redskap som slegge og hakke.

Siden det er gått dagevis siden jeg gikk på en jevn snurr i Barcelona og omegn (mest omegn, om sant skal sies), vil jeg understreke at lidelsen neppe var alkoholrelatert. Men vi skal likvel benytte anledningen til å snakke om alkohol,og om hva som kan oppstå som følge av uvettig omgang med den.

(Nei. Det blir ikke noe om sex eller pumping eller blackouts. Man er da førtienogethalvt.) Jeg vil først henvise til punkt 14 i forrige innlegg, der jeg viselig råder andre til å ikke gå inn i souvernirbutikker etter å ha drukket en bøtte med sangria.

Det var hett, det var Barcelona og Bergljot labbet nedover la Rambla sammen med et knippe damer fra jobben. Se for dere en godt voksen dame i fornuftige sko, altfor varme jeans og med begge hendene godt klamret rundt håndvesken. Bergljot så nemlig mørke og nifse menn over alt som åpenbart var på jakt etter håndvesken hennes med pass, o.b.,kredittkort og lipgloss.

Etter å ha spist lunsj, vært på fisketorget og glodd på folkelivet, var vi så utrolig slitne i beina at vi landet på en uterestaurant for å innta noen forfriskninger. Siden det er mye frukt og grønt i sangria, valgte vi natuligvis det. Det var da vi oppdaget at de der spanjolene opererer med rause posjoner. Sangriaen ble nemlig servert i glass som var så store som bøtter, sånn cirka.

Sangrian var god, den, og den virket der den skulle. Siden jeg var først ferdig (unnskyld mor), fant jeg ut at jeg skulle handle gaver til ungene i souvernirbula på andre siden av gata. Planen var å kjøpe flamencokjoler til småpikene. Og kanskje en fotballdrakt til sønnen.

Sjappa var omtrent en meter bred og tre meter dyp, og inni var det sånn cirka fire indere (de hadde alter bak disken med blomster og bilder, riktig stemningsfullt var det). Sjefsinderen, han som snakket engelsk, hang over meg. Han luktet nok at her var det mulighet for dra inn muchos pesetas.

Jovisst hadde han kjoler i de riktige størrelsene. Men om jeg ikke også ville ha sko? Joda, det ville jeg visst. Og hårpynt? Kastanjetter og vifter? Jeg ville visst ha det også. Etterpå ble det Barcelona-drakt på Sønnen, den enbårne (med nr. 10 Messi på ryggen), og forsyne meg ble det visst Messi-trøye på Gemalen også.

Jeg hadde sikkert et gigautgangspunkt for å prute - men gjorde jeg det? Nei. Jeg mumlet bare noe om at det nok var på sin plass med en god pris - inderen fulgte dessverre ikke opp. Imidlertid stappet han en souvernirdrage med Barcelona på magen og et ekstra sett med kastanjetter oppi posen. "Real wood. Not plastic," forsikret han. Nå som jeg vet hvor mye slike kastanjetter bråker, skulle jeg ønske at de var i plastikk. Da kunne jeg jo ha avhendt dem i restavfallet.

Nå ja. Da jeg trakk Amex-kortet, gråt inderne av glede. Trolig har de nå penger til å forsørge både seg selv om familiene sine i Bangladesh i lange tider. Selv forfedrene på alteret bak disken hvisket gracias, mener jeg å huske. På hindi, altså.

Jeg løp ut av kiosken, med inderne hakk i hæl - de ropte "something for the madam? Por favor? You need something?" På dette tidspunktet var sangriadisen i ferd med å lette fra pannebrasken, og jeg fikk reddet meg og skattene mine i sikkerhet. Det kunne jo ha endt med fullt flamencoutstyr også for the madam. Og det skulle ha tatt seg ut!

Vel vel. Ungene ble glade. Jeg ble glad. Inderne ble glade. Mannen ble litt glad (selv om han understreket at han ikke akkurat har gått rundt og ønsket seg en fotballtrøye. Jeg minnet ham om at han fikk tæksfrisnus og dermed hadde med å være takknemlig).

Sånn er det med den saken. (Og bildet har jeg forresten tjuvlånt på nettet. Unnskyld.)