Sigøynerleir

I dag tenkte jeg at skulle blogge litt om sigøynere. Eller rom-folket eller hva nå den politisk korrekte benevnelsen er for tiden. Og dere tror kanskje at dagens tema er tatt ut av det blå, omtrent som morgenandakten på NRK - men nei! Det kommer en (tynn?) tråd!

Vi har fått oss en sigøynerleir, nemlig! Eller, fått og fått, leiren er oppstått nede på campingen her, vegg i vegg med SFO. De kom på onsdag, sigøynerne, og på no time anekterte de en hel parkeringsplass. Et tjuetall røsslige vogner står i sirkel, og eslene beiter i utkanten.

Bare tulla! De har ikke esler, vettu. De har svulmende, dyre, svarte, blanke svenskregistrerte mercedeser. Hadde man ikke visst bedre, hadde man trodd at Berthel O. Steen hadde opprettet filial der nede på campingplassen.

Nu vel. Jeg har jo aldri, meg bekjent, sett en genuin sigøyner. Eller jo, klart jeg har sett blomsterselgere og gatemusikanter og tiggere som kan være av sigøynersk herkomst, men jeg har aldri sett dem i leir før. Jeg vet lite om dem også, bortsett fra at noen av dem heter Karoli, at mange av dem reiser rundt på sommeren og... tja.

Det andre jeg vet, er kanskje bare ting jeg tror. Så det skal jeg holde for meg selv.

På 70-tallet leste jeg, med stor innlevelse, om sigøynerjenta Katitzi (bildet). Om hvordan det var å reise rundt fra sted til sted med hest og vogn - på den tiden hadde de visst ikke biler, tror jeg. Smekre, eksotiske jenter med langt hår, lange skjørt og gullringer i ørene. Fargerike sjal, sang og dans rundt leirbålet. Rotløshet.

Jeg har ikke sett noe leirbål hos "mine" sigøynere. Men de kan ha danset og sunget til seine natta i går likevel - iallfall var det ikke liv i leiren da jeg leverte poden på SFO klokken 8:00 i morges. Helt tyst, var det, så de lå nok der og hvilte på laurbærene sine.

Som innflytter og selverklært openminded, synes jeg at folk skal få lov til å leve som de vil, at de skal få lov til å utøve kulturene og tradisjonene og levesettene sine. Så lenge de er sånn noenlunde lovlydige.

Sambygdingene mine ser det annerledes, for de har visst vært ute ei sigøynernatt før. Jeg blir fortalt at de stjeler, og at de selger juggel og falske tepper til uskyldige, demente og selskapssjuke pensjonister. Det er slik de får råd til så dyre biler. Kjeltringer, er de visst.

Jeg blir litt skuffet, for jeg vil jo ha litt annerledeshet rundt meg. Jeg vil at ungene min skal se at ikke alle er hvite i pelsen og "like", at ikke alle lever som oss. Jeg vil at de skal forstå og akseptere at folk først og fremst er folk - og at det er en fin ting at alle er forskjellige - sigøynere også.

Selv om ting har skjedd siden Katitzi drev og reiste rundt på 70-tallet.