Dårlig mor

Jeg så det på 50 meter avstand, minst. Det var noe feil med koloritten i min datters ansikt. Kunne det være... blod?

Ja visst, det kunne det. Hun hadde blod i neseregionen, rundt munnen, på haka og i hendene. Hun så ut som en skrekkfilm.

"Disså (=huska)," hulket hun.

Hadde hun falt? Eller fått huska i ansiktet? Ikke godt å si; hun var ikke i stand til å gå i detaljer.

Vi var sikkert 100 stykker på skoleavslutningen. Ungene boltret seg i lekeapparatene og tuslet rundt i hagen, vi voksne sløvet rundt grillene. Innimellom talte vi opp ungebeholdningen, tørket nese, tildelte pølser.

"Håper det ikke er tennene. Eller at hun har fått et kutt som må sys," tenkte jeg fortvilet.

Jeg holdt henne tett inntil meg mens under avblodifiseringen. Etter noen runder med våtserviett så alt mye bedre ut - ingen kutt og fullt tannsett (hurra!). Så mye blod - og så viste det seg ikke å være så ille likevel.

Men jeg føler meg som verdens verste mor som ikke passet på. Som ikke var der da hun slo seg. Som satt og pludrert med nabodamene mens toåringen min hadde det vondt.

Huff.