Passiar med poden

Gemalen er på møte i Utdanningsforbundet. Sønnen, den enbårne og Bergljot styrer hjemme, iallfall etter at møfrøene er stappet i seng og, høyst motvillig, har entret drømmeland.

Sønnen, den enbårne og Bergljot ser på Bislett Games. Vi er nemlig glad i idrett, men mest når idretten er inni tv-en. Jeg lusker Sønnen i håret, han ligger i armkroken og lar seg luske.

"Du mamma, du har ikke så fine negler," sier han plutselig,

"Hva mener du," sier jeg, "har jeg stygge tånegler???"

"Neeeei, jeg synes ikke at de er stygge, de er bare ikke så fine," utdyper sjuåringen.

"Hva er feil med dem, da?" undrer jeg (selv om jeg vet svaret).

"De er så... humpete, mamma. Men det gjør ingenting, altså!" bedyrer han.

"Og det sier du, som har svart kant under dine," sier (en snurt og harmfull) Bergljot.

"Ja men mamma, det gjør ingenting, altså."

Og så ser vi litt på kappløpinga, som sønnen kaller det. Og spyd og damehøyde, Mor forklarer hvorfor de har så mye (eventuelt lite) muskler. Lusker litt mer i håret.

"Å, se! Han der har stor hjerne, er han veldig smart?" undrer Sønnen.

"Høh? Nei, han (som vant 5000-meteren) har bare litt stort bakhode. Du vet, alle er forskjellige, noen er flate i skallen (som mamma), og noen har hoder som er rundere bak, som du, for eksempel," forelser Bergljot.

Vi har hatt samme tilnærmingen på hudfarge tidligere på kvelden. Han har undret seg over hvorfor alle som løper 100-meter er svarte - og hvorfor det bare hva en som ikke var svart i 5000 meter-feltet.

"Alle er forskjellige. Vi ser forskjellige ut, og det er ikke noe vi liksom går rundt og kommenterer. Men veldig mange av dem som er veldig raske eller kan løpe temmelig fort veldig langt er mørke i huden," sier jeg.

Det er en av noen ganske få ting jeg prøver å dunke inn i skallen på avkommet; alle er forskjellige, og vi driver ikke og kommenterer hvordan folk ser ut eller om de eventuelt skiller seg ut. Noen er store, noen er små, noen er tynne og noen er ikke tynne.

Og noen har altså humpete tånegler - som mamma.