Stakkars Mann

Gemalen: "Mange av damene på jobben skal på kurs i kveld.

Bergljot: (Litt, nei veldig, fraværende) "Ååååh. I hva da?"

Gemalen: "Kakepynting. Det er en konditor som holder kurset. Blant annet skal de lære å lage marsipanlokk."

Bergljot: (Oppmerksom nå, men litt vantro): "Går de på kurs på fritiden for å lære å pynte kaker? Kunne du tenkt deg å være med?"

Gemalen: "Det er jo bare damer som ha meldt seg på, da."

Bergljot: (Rystet) "Men hva i all verden er vitsen med å kunne lage marsipanlokk, da? Vi spiser jo nesten aldri kaker her i huset!"

Gemalen: (Litt fornærmet?) "Nei men det hadde vært artig å kunne det."

Bergljot: (Strengt) "Marsipankake kan vi kjøpe hos konditoren ved behov. Ingen lager sånt selv."

Å for en slem kone jeg er. Her kommer den lille mannen min hjem om betror meg at han har lyst til å lære seg å pynte kaker, og så avfeier jeg ham som om han skulle være en raring (vel, jeg synes det er litt rart, men han er for all del ingen raring.)

Jeg kom til å tenke på noe lillebror min sa en gang i tiden: "Hjemme hos dere er det liksom du som er mannen og han som er kona." Bakgrunnen var vel at det var Gemalen som stelte blomstene, laget mat, gjorde opp fisk og syslet rundt i heimen.

Jeg gjorde ingenting av dette på den tiden, men om sant skal sies gjorde jeg ingen "manneting" heller, bortsett fra å ligge på sofaen og se skisyting på tv. Og kjøre motorsykkel. (NB! Jeg har gjennomgått en viss utvikling etter at vi fikk børn!)

Hvis Gemalen vil prefeksjonere seg innen kakepynting, skal han få lov til det. Jeg skal være støttende og oppofrende og engasjert. Så får vi heller se bort fra at ingen av oss er så veldig vil begeistret for marsipankake.