Far tegner og forteller

Ørn-ørn. Øøøøøørrrrrn!

Gemalen tramper gasspedalen flat, på tredje gir, i det han passerer et saktegående motorisert kjøretøy. Nei, vi snakker ikke om en moped eller en traktor, men om en småbil som holder fartsgrensa med en margin på rundt fem kilometer i timen.

The Family er på påsketurne i Sør-Norge. Renaulten er fullstappet med unger og tilbehør somforeksempel redningsvester, klær for alle årstider, Wein und so weiter.

Kostas fingrer med DS-en, Vilheller ikke småprater med dokka si. Vilikke spør for trettiåttende gang om vi ikke snart er framme, for det er nemlig så kjeeeeeedelig å kjøre bil!

Og Gemalen gir mer gass. Ørrrrn!

"Pappa, er dette en motorvei?" Spør Kostas.

"Nei, det er en vanlig vei."

"Men du kjører jo i 104! Er det lov å kjøre i 104, nei 107! her?"

Gemalen har lest i avisa at alle speedometere viser rundt ti prosent for meget. Følgelig runder han en del opp når han velger marsjfart. Jeg sitter som regel ved hans side og gneldrer. Og noen ganger hyler jeg til og klamrer meg fast i bildøra.

"Øh. Jeg kjører ikke i 107. Du skjønner, speedometeret viser altfor mye, så egentlig kjører jeg så fort som jeg har lov til, omtrent."

Jeg tror faktisk at han tror på det selv. Når han får fartsbøter, er det uflaks. For han kjører jo ikke spesielt fort, engang. Han forholder seg bare til tiprosentsregelen. Ja, og så legger han til litt til, siden politiet har ganske rause sikkerhetsmarginer når de er ute og herjer med laseren.

Jeg er vel ikke spesielt fornøyd med Fars strategi for trafikkopplæring. Så jeg kommer til å fortsette med å gneldre, hvine og holde meg for øynene når jeg synes det går for kvikt.

Det liker han nok dårlig, Gemalen.