Diagnose

Jeg hostet noe avsindig da jeg gikk gravid med nummer en. Dag og natt hostet jeg, i mange måneder, på det verste til jeg kastet opp. Legen testet meg for alt mulig rart, for chlamydia-lungebetennelse, bronkitt og infeksjoner av det ene og det andre slaget.

OG for allergi, skulle det vise seg. Jeg holdt på å daue da brevet fra legen kom, der sto det at jeg var allergisk, og ikke bare litt heller. Hadde det vært peanøtter eller skalldyr, hadde det vært greit, men hos meg var det utslag på katt, hund og timotei (bildet).

Problemet med det resultatet var at jeg var i besittelse av både katt (1 stk.), hund (2 stk.) og timotei (en diger plen). Og jeg var ikke innstilt på å kvitte meg med noen av delene. Det gjorde jeg da heller ikke, i stedet hostet jeg i vei og gomlet antihistaminer som jeg fikk på blå resept.

Og så bløffet jeg for doktoren angående dyreparken min; "Nehei, klart jeg ikke har dyr lenger! Kan jo ikke det når jeg er så plaaaaaget," sa jeg. Og snufset litt over hvor vondt det hadde vært for meg å måtte omplassere dem.

Nå er det gått mer enn sju år siden jeg fikk diagnose, og dyr har jeg hatt inntil nylig (pusen min sovnet stille inn før jul, 14,5 år gammel). Hostingen har fulgt graviditetene, ellers merker jeg stort sett bare at det klør i nesa og i øynene når jeg, mot bedre vitende, har dyttet fjeset nedi pelsen på pus.

Åååå, jeg har så lyst på en pus! Aller helst en Maine Coon, men jeg kan også ta til meg den hjemløse stakkaren som vandrer rundt her i feltet. Huset mangler noe når det ikke er katt her. Men gemalen sier nei, jeg får ikke noen ting, ikke en liten beibi en gang. Det er ikke greit, nei.

Jeg skulle ønske jeg aldri hadde latt dem teste meg. For hadde jeg ikke visst om at jeg var kronisk syk, så hadde jo ikke dette vært noe problem. Jeg hadde kanskje klødd, men så lenge kløen ikke har noe navn eller begrunnelse, er det ikke verre enn at man bare nyser og klør seg litt. Og så kan man skaffe seg så mange katter man bare lyster.

Og hunder og timotei, også.