F-ordet

"Maaaammmmmaaaa!!! Vilikke sa f-ordet! To ganger!"

Kostas gauler fra andre etasje, jeg hører at han er dypt rystet.

"F-ordet? Hvilket f-ord?" spør jeg. (Er det føkk eller faen? Eller ganske enkelt filleren? Fader?)

Jeg har tatt meg opp til mine små håpefulle for å få en redegjørelse.

"Hun sa f-ordet med fy foran. Fy fa...," fortsetter Kostas triumferende.

Vilikke studerer meg med oppsperrede øyne og sammensnurpet munn, hun har ikke tenkt å gi ved dørene.

"Hva sa du for noe, Vilikke?" sier jeg mildt, men bestemt. Jeg føler jo at jeg må slå ned på stygg ordbruk, selv om jeg jo ikke er veldig slått ut.

"Jeg sa det IKKE! Kostas lyver!" roper min mellomste.

Selv om jeg ikke fester lit til forklaringen hennes, nøyer jeg meg med å minne henne om at hun får ta seg en tur ut for seg selv om hun har behov for å si noe stygt. For hjemme hos oss snakker vi ikke slik. (Iallfall ikke før vi blir over 40 og har en riktig god grunn).

Jeg kan ikke huske å ha hørt så mye bannskap da jeg var liten. For eksempel husker jeg godt hvor sjokkert jeg ble da min far sa f-ordet (ikke føkk) da han beiset ikea-hylla i stua og kom i skade for å velte grønn beis utover gulvet.

Selv slo jeg til med "fader vår, hvor var du i går, bak en haug og pulte en sau" i en alder av fem - den dro jeg for mor og mormor. Det ble dask på nebbet, gitt. Og utvisning. Enda mor er trønder og på papiret burde tåle slikt.

Resultatet ble at jeg voktet meg vel for å si noe upassende - og lille Påskeharen, som da var fire, dunket i meg hver gang jeg sa noe han ikke helt forsto: "Nei, Bergljot, ikke si det! Kanskje det er stygt!!!"

Ønsker alle en glitrende tirsdag - med eller uten f-ord. Eller puling, for den del.