Dette er en lei liten historie fra langt tilbake i fortiden. Men den ser ut til å vedvare, for bevismaterialet har tatt bolig i garasjen vår. Til evig tid, kan det se ut som.
Da gemalen og jeg var nyforelskede og nysammenflyttede (parallell prosess), havnet førstnevnte på sykehus med prolaps i ryggen. Det var høst, det var 1999 og vi kjørte Caravelle. På taket på denne Caravellen var det surret fast en kano (den så ut omtrent som den på bildet her). Ikke hvilken som helst kano, neida, gemalens håndlagede, hjemmesnekrede kano i tre, kjærlig trukket med lerret.
På grunn prolapsen ble kanoen værende der på taket, til en stormfull dag jeg skulle på jobb. Jeg visste undergangen før parkeringshuset ved jobben var lav, så jeg kjørte en lang omvei for å unngå den. Det jeg ikke tenkte på, var at parkeringshuset også var altfor lavt til å ta imot en Caravelle toppet med kano.
Bergljot ga gass opp bakken, vrooom! Brått kom et knak, og så et brak, og så var plutselig hele ekvipasjen kilt fast et sted mellom første og andre etage i parkeringshuset. Noe rystet satte jeg bilen i revers, og da ble kanoen skrelt av taket.
Skadene var omfattende, både på bil og kano. Jeg var medtatt jeg også, det var ikke så festlig å måtte varsle Gemalen i sykesenga om mine gjerninger. Tross alt var denne kanoen det gjeveste han hadde. "Det er i orden. Det er bare en ting," pep han da jeg ringte, hulkende.
Jeg synes han tok det pent - for jeg visste jo ikke at han hadde pønsket ut en grusom hevn. Siden høsten 1999 har han nenmlig sørget for at den kvestede kanoen alltid befinner seg et sted hvor jeg kan se den og bli minnet om hva jeg har gjort mot Ham.
Først lå den på låven. Så flyttet vi, og den havnet i garasjen. Vi flyttet en gang til, og den havnet på verandaen. Nå ligger den atter i garasjen, på stedet der det burde ha vært plass til en bil.
"Kan den ikke fikses?" spurte jeg i 1999. "Mjoooo, kanskje. Jeg vet virkelig ikke," svarte han. Fortsatt har han ikke tatt et eneste grep for å gjøre kanoen levende igjen, den bare ligger der på lit de parade. Sist vi flyttet, foreslo jeg at vi kunne hugge den opp til opptenningsved, siden den tydeligvis aldri skal flyte på floden igjen. Det ble avslått, olmt.
Sankthansbålet har vært foreslått, det samme har finn.no (det finnes sikkert noen raringer der ute som kunne restaurert den). Men nei. Kanoen skal visst bare ligge der og peke nese til meg. Jeg trøster meg med at det var bra jeg drepte den i 1999, da vi var in løv. Hadde det skjedd nå, tror jeg faktisk at jeg hadde blitt dumpet.
5 kommentarer:
Herlig historie. Tror nok han bevisst bruker denne mot deg. Du er vel så perfekt ellers at dette er det eneste beviset han har på at også du er menneskelig og kan feile!? Han må bare rett og slett bevare dette for at han ikke selv skal føle seg mindreverdig og gå fra forstanden ved siden av din fortreffelighet...Nå er ditt ønskeinnlegg publisert hos meg forresten. ☺
Mannen min er sånn som gjerne kunne ha kjøpt et sånt restaureringsobjekt/prosjekt. Eller helst mekka noe sjøl, fra scratch.
Hvis du fjerner vraket (og nå mener jeg kanoen, ikke mannen) uten at han er tilstede, tror du han vil merke det? Eller hadde du klart å komme opp med en eller annen idiotisk forsvinningshistorie som han faktisk ville trodd på?
God teori, Elisabeth! Men jeg er ikke sikker på at min mann ser det sånn.
Pia: Kanoen er på størrelse med Bastøy-ferja. Jeg tror ikke jeg hadde klart å smugle den ut. I så fall måtte det skjedd i nattens mulm og mørke og med minst fire hjelpere. (Psst! Hvis mannen din kommer og henter den, skal jeg være behjelpelig, altså!)
Nei og nei. Nå ler jeg. Og jeg måtte legge på pc i fanget til mannen for at han skulle få lese dette. Vi har også en historie her med hjemmelaget kano. Det var 1994. Min mann og 2 kompiser gøv løs med sag og lim i studietida. Kanoooo. De ble aldri ferdig. Og min mann betalte de 2 andre ut og beholdt kanoooo. Den en trefarget og fin. Ligger i garasjen vår og tar ENORM plass. Drita tung! Jeg prøver å fortelle C at han ALDRI kommer til å finne tid til kanoooo... Han har først hus. Hvis han noen gang blir ferdig med hus...(tvilsomt)..har han en gammel bil som må fixes: han drømmer om å tilbringe pensjonisttilværelsen bak rallyrattet...(det er lov å drømme).. og så har han familie og jobb... Og jeg mener det er TULL å ha en halvferdig kano. Og hvis han mot alle odds skulle finne tid til å gjøre ferdig kanoen - så spørs det om han har anledinger nok til å bruke den.. som gjør det verdt hele greia. Kanoen har omtrent sendt oss til ekteskapsrådgivning. Jeg kjenner jeg blir HISSIG her og nå bare av å skrive dette.....
Det handler jo egentlig ikke lenger om den forbanna kanoen: men om at han på død og liv skal ta vare på "skiten". WHY??????? Takk for meg, Og takk for at dere leste og lyttet.
Jeg tror jeg kan si at vi er HEEEELT på linje, Trine!
Legg inn en kommentar