I skrivende stund har jeg brukt nesten to timer på å få mine tre arvinger i seng. Mer presist, jeg har for så vidt fått dem i seng, utfordringen er å få dem til å forbli der. I dette øyeblikk er suksessraten 33,3 prosent, kun storebror har kastet inn håndkleet. De to småtuppene er irriterende seige.
Jeg er ganske dritsur nå. Og jeg er ikke mottakelig for andres jubelhistorier om unger som lukker øynene før de kræsjer hodet i puta før klokken 19 blank, og om attpåtil må vekkes på morgenen. Her i huset har vi stort sett hekkan hver eneste kveld.
I kveld er Gemalen borte, så jeg må gjete flokken selv. Grrrr. Jeg er som ei olm, gammel border collie-tispe der jeg sitter i gangen utenfor soverommene deres for å se til at de ikke a) oppsøker hverandre, b) ikke kaster seg hen i vilter lek på barnerommene, c) ikke spiller DS eller d) ikke gauler og galdrer hverandre opp fra de respektive cellene.
I motsetning til Gemalen, kjører jeg nulltolranselinja, og alle forsøk på å gnage seg ut av cellene blir slått hardt ned på. Jeg både gneldrer og truer, og ikke søren om de to store skal få dele seng (og underholde hverandre og meg til midnatt). Minsta får heller ikke lese Ole Brumm-bok med plingelyd på senga.
Det tisses, det drikkes vann, det plinger i konfiskerte DS-er og taklys slås på. Krapylene krever klem, dør på gløtt, mer sang og svar på intrikate spørsmål - "mamma, hvor slutter egentlig himmelen?"
Men jeg vet at den staeste vinner til slutt, og at det garantert vil være meg. Selv om de er foruroligende sta de andre også.
7 kommentarer:
Føler med deg. Og veit åssen det er. Du ville ikke ha suksesshistorier, men gutta mine er jo eldre enn ungene dine. Og de legger seg nå greit om kvelden. Eller de går på rommene sine. Og blir der. Kan jo ikke tvangssovne dem. Men med veslemor derimot er det ikke idyll. Vi har nå fått til at ho sovner i egen seng om kvelden. Men det tar sin tid. Og det går et par timer, så er det på`n igjen. Og når jeg legger meg, gir jeg opp,og plasserer henne inntil godsakene sånn at ho kan ligge og forsyne seg hele natta. Glede for henne, litt mer pes for mor. Men men. Hold on be strong.
Takk. Storebror lurer seg som regel inn i senga min i løpet av kvelden. Og minsta... Vel, du vet...
Koslig med unger i senga! Det må vi iallfall prøve å tenke. Det blir heilt sikkert eit savn når dei er for store til det.
(...dvs...eg kan ikkje huske eg savna det så veldig...har hatt pause fra "småbarnsbesøk-i-senga" i nokre år før vi starta på nytt igjen nå... men når eg tenker tilbake på den tida ungane kom opp i senga, så er det bare koslige minner iallfall - at eg var trøtt, sur, grinete og lei har eg fortrengt...)
Har forresten full forståelse for frustrasjonen din i kveld. "Etter-at-ungene-er-i-seng-kvalitetstid-for-seg-sjøl" er uvurderlig!
Hahaha.... *peker og ler*
Jeg skal nemlig oppdra ungen min til å legge seg tvert jeg nevner ordet "seng"... Skal begynne oppdragelsen snart.....
You go MUM! :D
Begynn oppdragelsen NÅ, Lina, du har ingen tid å miste;-)
Unger i senga er koselig, vi har det hver natt. De nettene vi er fem i vår optimistiske 150 cm brede seng er det litt trangt, men det går så lenge alle ligger på siden... Og blir det for ille, flytter jeg til ei av de ledige sengene.
Jag minns...mina döttrar var väldigt svåra att lägga. Ojojoj, många gånger somnade jag före döttrarna! Det var inte bra kan jag säga :)
Det har skjedd her i huset også, som regel er det Gemalen som sovner med hun minste...
Legg inn en kommentar