Kryp og krek

Ja ja, jeg gikk på en smell da jeg uttrykte skepsis mot den nye varan-typen som er påvist (nei, vi snakker ikke om en Volkswagen-modell). Når man er vant til å bli strøket med hårene i sin egen blogg, skvetter man litt når man får refsende kommentarer fra fremmede. Men aller mest er det styrtmorsomt:-)

Jeg er redd varaner. Jeg har aldri sett dem live, men jeg vet at jeg er redd for dem uansett. Jeg er redd for alle dyr som ligner på dinosaurer og krokodiller, alt fra firfirsler og salamandere til iguaner og skilpadder og, kremt kremt, frosker og padder.

Jeg vokste opp midt i et paddehabitat i Ryfylke. På vinteren var det greit, for da lå de og purket i dvale i grøfter og bekker. Men så kom våren! Da kravlet de seg opp og inntok menneskeveier - særlig etter mørkets frembrudd. Jeg var desperat redd for dem, jeg var redd for å trø på dem og jeg var redd de skulle hoppe opp langs anklene mine. Kvekk kvekk! Grøss.

Mange av dem måtte bøte med livet i trafikken (vel, trafikk og trafikk, fru Blom. I snitt var det vel tre biler som passerte huset vårt i timen på kveldstid). Jeg har sett paddeflate padder, for å si det sånn. Nå for tiden er det visst min mors utrettelige kamp mot ugras som er den største faren for paddene - hun salter singelen - og alt som forsøker å krysse tunet omkommer tvert.

Jeg trodde jo at jeg var ferdig med paddeborg og lignende. Men nei. Det viser seg at jeg bor midt i et salamanderhabitat - det bor ei sjelden slekt i en dam hundre meter fra huset mitt. Og tror dere salamanderne (bildet) holder seg rundt dammen sin, enda de er utrydningstruet? Neida! De skal på død og liv labbe rundt i byggefeltet, særlig liker de seg i kjellertrappa til naboen.

Min sønn må ha arvet sine fars gener (Gemalen er ikke redd for skumle dyr, og han er veldig opptatt av bærekraft), for han er tungt inne i redningsarbeidet. Rett som det frakter sjuåringen villfarne salamandere hjem til dammen - i isboks. Jeg lar ham holde på - men til dags dato har jeg ikke kikket på dyrene i boksen.

Jeg tror fobien min er ukurerbar. Men det betyr ikke at jeg ønsker livet av disse krekene - jeg vil bare ikke se dem. Vite om dem. Forholde meg til dem. Og aller minst vil jeg møte på en iguan (sannsynligheten er lav, jeg innrømmer det).