Er du blitt mer pysete etter at du fikk unger?
Her forleden diskuterte vi pyseskap (pyselse? pysethet?) i Koneklubben*. Et av medlemmene uttalte at hun er blitt så hysterisk etter at hun fikk unger. Hun er redd for å dø, sier hun, og mye annet også.
Bergljot er gamlest i Koneklubben, og følgelig er det Bergljot som utøver funksjonen som Klara Klok når vanskelige problemstillinger kommer opp. Ofte tar Bergljot utgangspunkt i evolusjonen:
"Klart vi blir mer forsiktige når vi får unger. Det er et urinstinkt - tilbake i steinalderen, og tidene før der igjen, var det de som tok vare på avkommet sitt som overlevde. Disse genene er brakt videre," uttalte jeg skråsikkert.
Ingen sa imot meg, det tolket jeg som at de anså teorien som plausibel. Jeg tror vi alle syntes det var greit å kjenne på at vi er evolusjonens vinnere.
Jeg liker ikke risiko, ikke i det heletatt. Jeg er alltid for tidlig ute til avtaler, og jeg kjører nesten aldri for fort. Jeg liker å vite hva jeg spiser, iallfall hvis det dreier seg om mat som har vært levende. Egentlig liker jeg ikke å spise mat som har vært levende, men jeg er for karakterløs til å være vegetarianer.
Stort sett betaler jeg regningene når jeg skal - for jeg får panikkangst av purringer og nærdødenopplevelser av inkassokrav. Høyder er skummelt. Stort vanndyp er skummelt. Og skumlest av alt er kombinasjonen av dette - dekk på høy ferje, type englandsbåt! Jeg grøsser bare ved tanken på at mine barn skal oppholde seg på slike steder.
Før, altså før ungene, var jeg ikke pysete. Så hvis evolusjonstesene mine skal holde vann, betyr det at engstelsen ligger latent, men at den først bryter ut når man skifter status fra mø til mor?
Jeg observerer med interesse at dette ikke i samme grad skjer med menn (her er referansen naturlig nok min egen). Han ser ut til å være like fryktløs som han alltid har vært. Sikkert i tråd med evolusjonen, det også. Da våre formødre tuslet rundt i hulen med ungene sine, var forfedrene ute og jaktet mammuter og sabeltigre. Det nyttet ikke å være engstelig av natur da, nei.
Jeg skal uansett aldri mer sitte på kanten av Prekestolen og dingle med beina. Ikke skal jeg kjøre racingsykkel i 200 km/timen på Autobahn heller. Eller kline med folk jeg ikke kjenner. Eller sykle uten hjelm. Faktisk tror jeg at jeg har sluttet med å gå på stilettheler i påvirket tilstand også, men akkurat dette er jeg ikke helt sikker på.
*Koneklubben = forhenværende barselgruppe. De fleste har gått videre til nye babyer og barselgrupper, derfor navnebytte.
6 kommentarer:
En stund ja. Sen får en lyst til å kjøre bittelite fort igjen. Og danse med stilettheler i påvirket tilstand. Forbausende hvor bra det går allikevel.
Jag var sådan, speciellt när döttrarna var mindre. Nu har jag börjat slappna av lite men ibland kommer sådana ting över mig. Så är det väl att vara mamma.
Klart! Jeg kjøper teorien, men for oss som aldri har vært særlig modige er ikke forskjellen så merkbar etter barns ankomst.
Kjenner meg igjen her, ja! Jeg synes jeg fortsatt er ganske modig, men før var jeg fryktløs. Før barna. Nå merker jeg at jeg blir mer og mer pingle. Jeg, som elsker å reise, og har flydd med det ene styrtklare flyet etter det andre, frykter mer og mer å fly. Kjøring om vinteren - fysj!
Mannen: fryktløs og carefree som alltid. Han gir vesla mat med klumper, det tør ikke jeg, for hun kan jo sette i halsen.
Jeg har lyst til å bli litt mer modig igjen, kjenner jeg. Kanskje når hu minste er myndig, og eg er... 57?
Kjenner meg igjen, men finner stor trøst i at det sikkert går over. :-)
Legg inn en kommentar