Mer bil

Jeg er fullstendig klar over at temautvalget i dette bloggeksperimentet er noe snevert. Det har dreid seg mye om unger, tenner og bil. Men sånn er det når man har liten radius for sin livsutfoldelse. Her kommer nok et innlegg om bil.

Mors lille røde har hatt et innholdsrikt år, hun har bråstoppet på motorveien, hun er blitt påkjørt i parkert tilstand og, som følge av dette, lot hun seg brått ikke åpne fra førersiden etter å ha vært på verksted. Alt dette var gjemt og glemt, inntil i går.

Kort oppsummert skulle min mor, som ikke vil/kan/liker å reise kollektivt, hentes i oljebyen. Jeg var, i kjent stil, altfor tidlig ute fordi jeg ikke hadde fanget skikkelig opp når hun kunne plukkes opp. Nå følger jeg normalt lite med på lysene og pilene i displayet, men i gåf la jeg faktisk merke til at febermålernåla gikk litt vel høyt. Uff da, tenkte jeg, og kjørte ufortrødent videre.

Jeg har parkeringshusskrekk, men det ene på Jorenholmen fikser jeg bra. Rull rull rull ned med ruta, stapp inn visakortet, bommen opp, opp igjen med ruta (så kom en litt underlig lyd) og så inn i parkeringshuset. Først når jeg skal ut, merker jeg at ruta i døra har sunket ned og står komplett på halv tolv. Selvsagt regner det, og jeg står et sted uten tak.

Etter at sjokket har lagt seg, ringer jeg (som vanlig) til vaniljedeigen. Han kunne lite gjøre der og da. Men om jeg ikke kunne prøve å fiske vinduet opp igjen? "Men det har på en måte sklidd ut av pakningen eller lista eller hva det nå heter, og står helt på skeiva!" sa jeg. Og gjorde som han sa.

Vinduet viste seg å være medgjørlig, jeg fikk det et stykke opp. Bare en centimeter klaring på siden og over. Telefon nummer to gikk til verkstedet, som jeg holder ansvarlig for dette, første maleriske skildringer til mannen i resepsjonen, så til teknisk ansvarlig i karosseridepartementet. Påfallende lite kryping fra den kanten, men jeg kunne få komme inn med bilen.

"Jeg står i et parkeringshus i byen. Er det trygt å kjøre, da?" undret jeg. Joda, eller iallfall sannsynligvis, mente karosseriministeren, jeg kunne jo bare teipe vinduet fast. "Jeg har ikke teip i lomma," innvendte jeg. Nei nei, bare kjør da, sa mannen. Ja ha.

Siden jeg var i affekt og sinnssyk i gjerningsøyeblikket allerede, benyttet jeg anledningen til å handler altfor dyrt vintertøy til Kostas. Kaffe, avis og så kom Mor. Opp i parkeringshuset, deling av bekymringer om hvordan det skulle gå når vinduet skulle rulles ned igjen for å dra kortet på vei ut, alle bekymringer gjort til skamme. Ørn ørn på vei hjem med vinduet på skeiva.

Klokka var selvsagt tre på halv røsjtid, og trafikken sto, sto og sto. marsjfart 400 meter i timen. I tunnelen i Madlaveien sperrer Mor øynene opp, og sier "å nei, bagasjen!" Den står i en boks på ferjeterminalen. Ikke mulig å snu, bare snegle seg videre. Nesten 20 minutter tar det før vi er ute av tunnelen og oppe i rundkjøringa ved teateret. Ned igjen, kø den veien også. Nevnte jeg at bilen på dette tidspunktet hadde feber nesten helt opp til det røde feltet?

Nede på terminalen igjen omsider, inn og hente bagen, avgårde igjen. Samme treige køen. Varm bil og varme hoder. Vel ute av tunnelen begynner lampa på tempmåleren å lyse rødt. Intet sted å stoppe, intet sted å gjøre av seg (sikkert sånn som Karius og Baktus hadde det da tannlegen hadde boret igjen hullene i tennene til Jens). Ørn ørn videre, til rundkjøringa ved teateret. Vrengte bilen opp Musegata og inn bak det gamle sykehuset og av med motoren. Sint telefon til vaniljedeigen.

Så satt vi der, da, og ventet på assistanse. Regnet pisket, vindusruta på halv åtte, sultne og tissetrengte. Vaniljedeigen dukket opp med en liter vann til motoren, vi byttet fartøy - og dro hjem. Og alle var enige om at det hadde vært en meningsfylt ettermiddag, og at Mor i framtiden enten bør a) ankomme på andre tidspunkter enn klokken 15-17 eller b) vurdere kollektivtransport.