Nice er nice, men det er ikke jeg på denne tiden av året. Og det er altfor seint å gjøre noe med det, for i morgen reiser jeg. Nå skulle jeg ha pakket. Men siden jeg ikke har prioritert å sjekke de klimatiske forholdene, vet jeg ikke hva jeg skal hive i kofferten.
Det kommer til å ende som det pleier, tenker jeg. Jeg toger i vei med familens største koffert, med klær for alle vær- og føreforhold. Likevel er jeg sikker på at når jeg først er der nede på rivieraen, kommer jeg til å gremmes over hva jeg har drasset med meg. Slik er det alltid.
Selv har jeg ikke hatt vårpussen ennå. Jeg er så blåhvit og inntørket i huden at selvbruningskrem er utelukket, jeg hadde ikke visst hvor jeg skulle begynne eller slutte. Appelsinfargede knær og flekkete tær er ikke pent, det erfarte jeg på Den store amerikaferden med bittelille Vilikke sommeren 2005. Jeg så ut som en syk sjiraff etter sju dager på rad med selvbruning.
Strømpebukse er egentlig ikke så dumt. Ikke bare klistrer den kjøttet fast til beina, jeg slipper også å pelse leggene. Veldig greit, siden jeg er bakpå også der.
Lyspunktet er at jeg er drastisk nyklippet, og at jeg for første gang på ni år har spandert striper på håret. To stykker, i luggen. Kanskje får det meg til å føle at jeg ikke er på tur med meg selv, men med en annen.
Før, da jeg faktisk var en annen (les: ikke 40), var jeg også på rivieraen noen ganger. Det virker litt absurd nå, når jeg tenker på det. Særlig den første gangen, da jeg tok meg Europa rundt på motorsykkel. Kort oppsummert ble det mange kilometer, mange kilometer i timen også på det verste, det ble mye vin og det bli mye spetakkel. Det var i 1997.
Ti år etter, i 2007, var jeg der også, med Mr Vaniljedeig. Seriøst gravid med verkende bekken og hovne bein. Lite spetakkel den gangen, bortsett fra da vi brukte over to timer på å finne hotellet (internettkartet viste seg å ha et veldig lite utsnitt, og så var det på fransk). Dagen etter ble det også litt sjau, for da hadde noen slemme franskmenner tauet bort leiebilen vår, enda det var over 30 grader i skyggen og vi ikke visste at vi sto ulovlig parkert.
Nå står motorsykkelen i kjelleren, med en skade foran i hjulet (eller var det bak?). Ingen vet om den noen ganger vil komme til hektene igjen, og ingen vet om jeg noen gang kommer til å gjøre comeback på den. Det er litt trist å tenke på akkurat det. Det er også litt trist at jeg sikkert aldri skal bli høygravid igjen.
Men hvor var jeg? Jo. Dette blir det siste fra meg på noen dager, bare sånn at mine tre sporadiske lesere ikke blir redd for at jeg er blitt syk eller død eller noe.
Det kommer til å ende som det pleier, tenker jeg. Jeg toger i vei med familens største koffert, med klær for alle vær- og føreforhold. Likevel er jeg sikker på at når jeg først er der nede på rivieraen, kommer jeg til å gremmes over hva jeg har drasset med meg. Slik er det alltid.
Selv har jeg ikke hatt vårpussen ennå. Jeg er så blåhvit og inntørket i huden at selvbruningskrem er utelukket, jeg hadde ikke visst hvor jeg skulle begynne eller slutte. Appelsinfargede knær og flekkete tær er ikke pent, det erfarte jeg på Den store amerikaferden med bittelille Vilikke sommeren 2005. Jeg så ut som en syk sjiraff etter sju dager på rad med selvbruning.
Strømpebukse er egentlig ikke så dumt. Ikke bare klistrer den kjøttet fast til beina, jeg slipper også å pelse leggene. Veldig greit, siden jeg er bakpå også der.
Lyspunktet er at jeg er drastisk nyklippet, og at jeg for første gang på ni år har spandert striper på håret. To stykker, i luggen. Kanskje får det meg til å føle at jeg ikke er på tur med meg selv, men med en annen.
Før, da jeg faktisk var en annen (les: ikke 40), var jeg også på rivieraen noen ganger. Det virker litt absurd nå, når jeg tenker på det. Særlig den første gangen, da jeg tok meg Europa rundt på motorsykkel. Kort oppsummert ble det mange kilometer, mange kilometer i timen også på det verste, det ble mye vin og det bli mye spetakkel. Det var i 1997.
Ti år etter, i 2007, var jeg der også, med Mr Vaniljedeig. Seriøst gravid med verkende bekken og hovne bein. Lite spetakkel den gangen, bortsett fra da vi brukte over to timer på å finne hotellet (internettkartet viste seg å ha et veldig lite utsnitt, og så var det på fransk). Dagen etter ble det også litt sjau, for da hadde noen slemme franskmenner tauet bort leiebilen vår, enda det var over 30 grader i skyggen og vi ikke visste at vi sto ulovlig parkert.
Nå står motorsykkelen i kjelleren, med en skade foran i hjulet (eller var det bak?). Ingen vet om den noen ganger vil komme til hektene igjen, og ingen vet om jeg noen gang kommer til å gjøre comeback på den. Det er litt trist å tenke på akkurat det. Det er også litt trist at jeg sikkert aldri skal bli høygravid igjen.
Men hvor var jeg? Jo. Dette blir det siste fra meg på noen dager, bare sånn at mine tre sporadiske lesere ikke blir redd for at jeg er blitt syk eller død eller noe.
2 kommentarer:
du har nå litt meir enn tre sporadiske lesere:D kos deg på le riviera;D eg skal til høle tenke eg! litt riviera deg og, iallefall litt sjø i nærheten :D
Vil bare ønske deg god tur! Håper dere får det kjempeflott.
Hilsen en av de 3 sporadiske....
Legg inn en kommentar