Ikke for å være negativ, men jeg synes at 17. maier skulle ha fulgt skuddårssyklusen. Hvorfor i all verden må man markere dagen hvert eneste år? Dette har ikke noe med det åndelige innholdet å gjøre, som jo er viktig, det er bare det at dagen er så krevende.
Og så må man være blid og barnekjærlig hele tiden, siden dette er barnas dag, mind you. For mitt vedkommende innebærer det en del telling til ti. Men selvsagt var jeg ikke sur.
Jeg synes det er stusselig å gå i tog i en time med tre små unger. Finværet meteorologene lovet gjaldt tydligvis ikke det søndre vestlandet, for her var det orkan i kastene og turbulens under bunadsstakken. Heldigvis var ungene utstyrt med ull under finstasen, så det kan hende de overlever. Jeg tør ikke tenke på hvordan det sto til under kilten (og med pilten) til han stakkars skotske pappaen i barnehagen, men jeg så at han hadde ståpels på leggene sine.
Pingu satt fint i trilla, Kostas gikk ganske fint, og det gjorde vel egentlig Vilikke også. Bortsett fra at hun nektet å gå med oss, for det var mye hyggeligere å gå med hjertevenninnen Eileen. Ellers var hun veldig skuffet etterpå, for det kom jo ikke noe tog. Dårlig forarbeid fra de foresatte, igjen. Men jeg var slett ikke sur, nei.
Vi holdt vel ut i tre kvarter etter toget, bredbakede jærkjerringer hadde besatt alle stolene og bordene i idrottshallen, og sånne som oss, som hadde sein ankomst fordi vi var langt bak i toget, ble henvist til øvre trappetribune. Hvem som helst kan prøve å innta kaker, kaffe og brus i sånne omgivelser, med tre unger og et rennsle av forbipasserende. Men var jeg sur? Nehei da. Grrrr.
Nå er Vilikke på forbedringsanstalt hos mormor og morfar, Kostas og Pingu er i seng og vaniljedeigen maler luftslott. Jeg sitter med beina på bordet og ser sånn halvveis på svensk krim. Og så har jeg rødvin. Og jeg er definitivt ikke sur nå, nei!
Og så må man være blid og barnekjærlig hele tiden, siden dette er barnas dag, mind you. For mitt vedkommende innebærer det en del telling til ti. Men selvsagt var jeg ikke sur.
Jeg synes det er stusselig å gå i tog i en time med tre små unger. Finværet meteorologene lovet gjaldt tydligvis ikke det søndre vestlandet, for her var det orkan i kastene og turbulens under bunadsstakken. Heldigvis var ungene utstyrt med ull under finstasen, så det kan hende de overlever. Jeg tør ikke tenke på hvordan det sto til under kilten (og med pilten) til han stakkars skotske pappaen i barnehagen, men jeg så at han hadde ståpels på leggene sine.
Pingu satt fint i trilla, Kostas gikk ganske fint, og det gjorde vel egentlig Vilikke også. Bortsett fra at hun nektet å gå med oss, for det var mye hyggeligere å gå med hjertevenninnen Eileen. Ellers var hun veldig skuffet etterpå, for det kom jo ikke noe tog. Dårlig forarbeid fra de foresatte, igjen. Men jeg var slett ikke sur, nei.
Vi holdt vel ut i tre kvarter etter toget, bredbakede jærkjerringer hadde besatt alle stolene og bordene i idrottshallen, og sånne som oss, som hadde sein ankomst fordi vi var langt bak i toget, ble henvist til øvre trappetribune. Hvem som helst kan prøve å innta kaker, kaffe og brus i sånne omgivelser, med tre unger og et rennsle av forbipasserende. Men var jeg sur? Nehei da. Grrrr.
Nå er Vilikke på forbedringsanstalt hos mormor og morfar, Kostas og Pingu er i seng og vaniljedeigen maler luftslott. Jeg sitter med beina på bordet og ser sånn halvveis på svensk krim. Og så har jeg rødvin. Og jeg er definitivt ikke sur nå, nei!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar