...er nå unnagjort. Omsider. Vaniljedeigen la i vei med Sageveds plenklippetraktor, kraftig redskap tatt i betraktning at plenen ikke måler så mange kvadratmeter (blant annet fordi trampolinen har overvintret, og under den vokser det bare mose). Men graset var knehøyt, og alternativet var fôrhaustar.
Graset er fortsatt knehøyt, men nå er det avkapp som ligger der. Og noen må visst rake. Our garden er ganske forsømt, ser jeg. Den trofaste primulaen midt på plenen er på plass, som den er det hver vår, men ellers er det lite bløming å spore.
Vaniljedeigens tretten jordbærplanter står i full flor, men krukkene er stusselige med restene fra fjorårets beplantning. Terrassen er uoljet på minst fjerde året, så det kommer til å bli flisefjerning i sommer (også).
Jeg kan ikke fordra å stulle med hagen. Jeg liker ikke ugras, og jeg liker ikke å luke det. Vaniljedeigen er litt mer entusiastisk enn meg, iallfall på noen områder. Han liker store maskiner (som plenklippetraktorer), og han liker å brenne ting. Og sage ting, også. Han har ikke så mye imot ugras, men det tror jeg skyldes at han ikke ser det.
Rundt ekshuset vårt var det en diger park med stauder og prydbusker. Pryden forsvant litt etter litt. Vi hadde pensjonister på alle kanter, og de hadde naturligvis tellekant på bedene sine. Vi hadde skvalderkål, løvetann og brakkvann. Vi plantet en hortensia, men den døde.
Jeg kjente på at vi sikkert forsøplet nabolaget, og at naboene sikkert mente at vår hage var med på å trekke verdien på deres eiendommer nedover. Men det var før vi oppdaget at ekshuset vårt faktisk ikke var så veldig mye verd, i og med at det bokstavelig talt manglet bakkekontakt.
Luftslottet får en formidabel terrasse, men nesten ingen plen. Det tror jeg blir good. I kombinasjon med en krukke eller to, og ei dobbel hengekøye.
Graset er fortsatt knehøyt, men nå er det avkapp som ligger der. Og noen må visst rake. Our garden er ganske forsømt, ser jeg. Den trofaste primulaen midt på plenen er på plass, som den er det hver vår, men ellers er det lite bløming å spore.
Vaniljedeigens tretten jordbærplanter står i full flor, men krukkene er stusselige med restene fra fjorårets beplantning. Terrassen er uoljet på minst fjerde året, så det kommer til å bli flisefjerning i sommer (også).
Jeg kan ikke fordra å stulle med hagen. Jeg liker ikke ugras, og jeg liker ikke å luke det. Vaniljedeigen er litt mer entusiastisk enn meg, iallfall på noen områder. Han liker store maskiner (som plenklippetraktorer), og han liker å brenne ting. Og sage ting, også. Han har ikke så mye imot ugras, men det tror jeg skyldes at han ikke ser det.
Rundt ekshuset vårt var det en diger park med stauder og prydbusker. Pryden forsvant litt etter litt. Vi hadde pensjonister på alle kanter, og de hadde naturligvis tellekant på bedene sine. Vi hadde skvalderkål, løvetann og brakkvann. Vi plantet en hortensia, men den døde.
Jeg kjente på at vi sikkert forsøplet nabolaget, og at naboene sikkert mente at vår hage var med på å trekke verdien på deres eiendommer nedover. Men det var før vi oppdaget at ekshuset vårt faktisk ikke var så veldig mye verd, i og med at det bokstavelig talt manglet bakkekontakt.
Luftslottet får en formidabel terrasse, men nesten ingen plen. Det tror jeg blir good. I kombinasjon med en krukke eller to, og ei dobbel hengekøye.
2 kommentarer:
Interessen for hagearbeid kommer med årene, sies det... i mellomtiden er det bare å lene seg tilbake... og vente..!!!
Men i mellomtiden gror jo graset, da! :-)
Legg inn en kommentar