fredag 22. mai 2009

Dilemma (2)


Omsider har jeg funnet et triks som ser ut til å funke på ungene mine hva lystring angår. Teknikken er basert på løgn og trusler. Men hvis en aldri så liten bløff har positiv effekt på atferden, kan det vel ikke være så ille? Eller?

Jeg sier  til mine søte små at hvis de ikke innimellom begynner å høre etter når jeg snakker til dem, så skal jeg ta dem med til ørenesehalsspesialist for å se om de har for mye voks i ørene. Siden de er skeptiske til leger og sykehus, sperrer de øynene opp, retter seg opp i ryggen - og adlyder (iallfall noen ganger).

Jeg har anvendt metoden på et minimumsnivå, men etter at jeg fortalte min mor og barnas mormor om dette, er den blitt betydelig utviklet. Hun sier til ungene at ikke bare skal de til ørenesehalsDOKTOR, men at han skal sette et RØR inn i hodet på dem, fra øre til øre, for å sikre at det er åpent der og at de kan høre. På røret skal vi henge ting, som grytekluter, julepynt og klesvask. En ren vinnvinnsituasjon.

Moahahahahaha. Bestemødre nå til dags. Jeg er litt usikker på om målet helliger middelet her, men orker ikke å tenke for mye på det heller.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Mamma pleide å si til meg at jeg ikke var hennes datter, men Majlas. Majla var sånn bygdeoriginal, hadde vel vært under hvpureformen om hun hadde truffet timingen litt bedre.
Men dette sa hun ikke når jeg ikke hørte etter, men litt nå og da, for skøy. (KJEMPEmorsomt, ja)
Og at Majla skulle komme og hente meg på skuteren sin.

Jonna sa...

Målet helliger absolutt middelet! Smart mormor!
Mine jenter syntes legebesøk er fryktelig spennende, så jeg får finne på noe annet.....

Bergljot sa...

:-) Påskeharen og jeg pleide å si til Frekkesen at hun ikke var søsteren vår ("se på deg selv, du ligner jo ikke på oss," sa vi). Hun gråt og gråt, stakkars. Det var før hun forsto at det ikke plent var så om å gjøre å være i slekt med P.h. og meg.