Onsdag skal tåa mi på operasjonsbordet. Jeg også, men jeg har i det minste narkose. Min venstre stortå er venstrevridd, så nå skal den hugges til og vinkles om slik at den blir mer sentrumsorientert.
Det var jeg som mente at høsten ville være en passende årstid for inngrepet. Fotballsesongen (mine barns) er passe, sommerferien er omme, høsten er kjip uansett og så bortetter. Dessverre glemte jeg den mest vesentlige variabelen - nemlig at det stunder mot jul, hiv og hoi.
Jeg skal ligge med labben høyt i tida framover. Og etterpå det igjen skal jeg komme meg rundt på krykker, uten å belaste en forfot som ikke kan ha sko på seg. Det blir nok artig når julegaver skal kjøpes, kaker bakes og hus gjøres klart. Noe av dette kan rett nok løses med netthandel - men slettes ikke alt.
En velorganisert og systematisk person ville nok ha tatt konsekvensene av situasjonen begynt julestria litt tidlig. Tross alt har jo operasjonstidspunktet vært kjent lenge. Men sånt biter åpenbart ikke på Bergljot. Her prokrastinerer vi så sant vi kan, og det kan vi som regel.
Heldigvis er julekorta bestilt. Og heldigvis kommer jula uansett. Og heldigvis vil ungene mine heller ha sånne stygge sjokoladekalendre enn pakkekalender, enda jeg har brodert en fin sak i korssting. Motviljen mot husflidsvarianten kan skyldes gjennomgående kjipe gaver; tannbørster, strømper og truser er liksom ikke godt nok nå til dags...
Sånn går dagene.
mandag 21. november 2016
fredag 4. november 2016
Støv støv STØV
Huset mitt har varmepumpe. Lufttilluft, tror jeg, det iallfall ikke noe vann involvert. Den surrer og går, og det har den stort sett gjort siden jeg flyttet inn i huset mitt for treogethalvt år siden.
Jeg vet at det er noen filter inni der, det er jo alltid det, og jeg mener at jeg husker at han jeg kjøpte huset av hadde noen synspunkter på vedlikehold av disse filtrene. Jeg måtte støvsuge oppi der, sa han. Hver uke!
Nå sitter det ganske langt inne å åpne en elektrisk devise. Jeg sliter nok med å skifte støvsugerpose. Eller filter i ventilasjonsanlegget. Dingsen jeg fikk i posten til oppgradering av varmtvannsberederen før sommeren ligger fortsatt oppå varmtvannsberederen. Teknisk maintainance er ikke Bergljots sterke side.
Under varmepumpa mi har jeg en lav, hvit hylle. De siste månedene har det kommet noe dryss på hylla, ved en stasjonær, halvdød potteplante. Jeg har trodd at det var kattekrapylet som er ansvarlig for bøsset. Teorien har vært at dyra har bedrevet hærverk på planten. De bøllefrøa.
Men så en dag kikket jeg nærmere på disse partiklene, og da kom den gryende mistanken om at det rett og slett kunne være støv. Støv! I mitt plettfrie hjem! Og hvor kunne et slikt lokalt utbrudd komme fra? Fra varmepumpa, så klart.
Det skulle jo fortsatt gå noen uker før jeg fikk åpnet beistet - og så sannelig, der inni var det to filter. Ett lite og ett stort. Ikke var de spesielt vanskelige å få ut heller - og ikke var det mulig å se gjennom dem. Jeg gjøv løs med støvsugeren, og kunne forbløffet observere at filtrene ikke bare skiftet farge, de skiftet også, eh, maskevidde. Helt utrolig var det.
Etter denne skjellsettende opplevelsen har jeg besluttet at jeg faktisk skal gjenta denne øvelsen jevnlig, for nå er det helt slutt på forstøvinga. Inneklimaet er blitt merkbart bedre også. Jammen godt at jeg bare er allergisk mot katt, hund og timotei, og ikke mot husstøv. Da hadde jeg vært dau antakelig.
God helg.
Jeg vet at det er noen filter inni der, det er jo alltid det, og jeg mener at jeg husker at han jeg kjøpte huset av hadde noen synspunkter på vedlikehold av disse filtrene. Jeg måtte støvsuge oppi der, sa han. Hver uke!
Nå sitter det ganske langt inne å åpne en elektrisk devise. Jeg sliter nok med å skifte støvsugerpose. Eller filter i ventilasjonsanlegget. Dingsen jeg fikk i posten til oppgradering av varmtvannsberederen før sommeren ligger fortsatt oppå varmtvannsberederen. Teknisk maintainance er ikke Bergljots sterke side.
Under varmepumpa mi har jeg en lav, hvit hylle. De siste månedene har det kommet noe dryss på hylla, ved en stasjonær, halvdød potteplante. Jeg har trodd at det var kattekrapylet som er ansvarlig for bøsset. Teorien har vært at dyra har bedrevet hærverk på planten. De bøllefrøa.
Men så en dag kikket jeg nærmere på disse partiklene, og da kom den gryende mistanken om at det rett og slett kunne være støv. Støv! I mitt plettfrie hjem! Og hvor kunne et slikt lokalt utbrudd komme fra? Fra varmepumpa, så klart.
Det skulle jo fortsatt gå noen uker før jeg fikk åpnet beistet - og så sannelig, der inni var det to filter. Ett lite og ett stort. Ikke var de spesielt vanskelige å få ut heller - og ikke var det mulig å se gjennom dem. Jeg gjøv løs med støvsugeren, og kunne forbløffet observere at filtrene ikke bare skiftet farge, de skiftet også, eh, maskevidde. Helt utrolig var det.
Etter denne skjellsettende opplevelsen har jeg besluttet at jeg faktisk skal gjenta denne øvelsen jevnlig, for nå er det helt slutt på forstøvinga. Inneklimaet er blitt merkbart bedre også. Jammen godt at jeg bare er allergisk mot katt, hund og timotei, og ikke mot husstøv. Da hadde jeg vært dau antakelig.
God helg.
onsdag 12. oktober 2016
Bergljot kaster seg inn i den amerikanske valgkampen. Og litt Voltaire.
Hva er det med de der amerikanerne? Og måten de driver valgkamp på? Og, ikke minst, kandidatene de ser for seg skal kunne gjenreise nasjonens ære og tilhørende herligheter? Jeg er mildt sagt rystet, kvalm og ikke så rent lite redd. Hva er det de holder på med?
Lekkede eposter, taler og videoopptak, beskyldninger, sjikane og utroskapspåstander - himlende øyne og viftende pekefingre, en suppe av sirkus og såpeopera, klovner i kamp. Null regi, ingen grenser. Folkestyre. Demokrati, hei og hå.
Demokrati er kjekt. Det er kjekt å få være med og bestemme. Det er kjekt å få kunne si og mene hva man vil også. Personlig tror jeg at det er mye kjekkere å leve i et demokrati enn i et diktatur.
Men litt jording må det være. For å si det sånn. Litt fornuft.
Kanskje han ikke var så dum, han Voltaire. Kanskje det er på tide å tørke støv av det opplyste eneveldet. Jeg har ikke fått det til å fungere hjemme hos meg, dessverre (vanskelige undersåtter), men jeg har tro på konseptet.
Hjelpe oss.
Lekkede eposter, taler og videoopptak, beskyldninger, sjikane og utroskapspåstander - himlende øyne og viftende pekefingre, en suppe av sirkus og såpeopera, klovner i kamp. Null regi, ingen grenser. Folkestyre. Demokrati, hei og hå.
Demokrati er kjekt. Det er kjekt å få være med og bestemme. Det er kjekt å få kunne si og mene hva man vil også. Personlig tror jeg at det er mye kjekkere å leve i et demokrati enn i et diktatur.
Men litt jording må det være. For å si det sånn. Litt fornuft.
Kanskje han ikke var så dum, han Voltaire. Kanskje det er på tide å tørke støv av det opplyste eneveldet. Jeg har ikke fått det til å fungere hjemme hos meg, dessverre (vanskelige undersåtter), men jeg har tro på konseptet.
Hjelpe oss.
tirsdag 27. september 2016
Lillesøsters venner ser deg. Hvor er Datatilsynet når man trenger dem. Hrmf.
Jeg er under overvåkning. I heimen. Og det er et helsike. Nå tenker jeg ikke på Sector Alarm, som har satt opp kamera i gangen min - selv om de har kongeutsikt når Bergljot labber lett antrukket mellom bad og soverom. Jeg unner virkelig vekterne den oppturen i en hverdag med banditter og utrykninger.
Problemet er min yngste datter. Hun bruker iPad-en sin til å snakke med venninnene sine (på høyttaler, så klart), og så filmer hun mens hun gjør det. Det legger jo noen føringer, kan du si. Ikke kan jeg heve stemmen og gneldre når jeg blir sur. Huset bør ikke flyte over. Vi må være antrukket til enhver tid. Skapdører (og dodører) må være lukket.
Jeg sier til ungen at filming innaskjærs ikke er greit, men hun er ganske så tungnem. Så får vi se da. Om jeg varsler han Thon i Datatilsynet. Eller om jeg rabler over iPad-skjermen med sprittusj (manuell sladd). Kanskje iPad-en må inndras for en periode.
Eller kanskje jeg rett og slett være mer presentabel til enhver tid - og ha det mer presentabelt rundt meg til enhver tid. Om jeg da ikke bestemmer meg for bare å gi blaffen.
Blæh.
Problemet er min yngste datter. Hun bruker iPad-en sin til å snakke med venninnene sine (på høyttaler, så klart), og så filmer hun mens hun gjør det. Det legger jo noen føringer, kan du si. Ikke kan jeg heve stemmen og gneldre når jeg blir sur. Huset bør ikke flyte over. Vi må være antrukket til enhver tid. Skapdører (og dodører) må være lukket.
Jeg sier til ungen at filming innaskjærs ikke er greit, men hun er ganske så tungnem. Så får vi se da. Om jeg varsler han Thon i Datatilsynet. Eller om jeg rabler over iPad-skjermen med sprittusj (manuell sladd). Kanskje iPad-en må inndras for en periode.
Eller kanskje jeg rett og slett være mer presentabel til enhver tid - og ha det mer presentabelt rundt meg til enhver tid. Om jeg da ikke bestemmer meg for bare å gi blaffen.
Blæh.
fredag 23. september 2016
En liten bekjennelse. Det er lenge siden sist nå. Og litt kirurgi.
Here we go again. Jeg er på skokjøret, atter en gang. Jeg har kjøpt tre par høye, upraktiske (men komfortable, på sitt vis!), vidunderlig vakre sko. Trenger jeg dem? Nei. Men jeg fikk dem for halv pris. Var de billige for det? Nei, egentlig ikke.
Jeg klarer ikke å stå imot Lola Ramona-sko på salg. Jeg bare må ha dem. Siden jeg egentlig IKKE må ha dem, har jeg nå bestemt meg for ikke å gå inn på Lola-siden på zalando.no. Faktisk tror jeg at jeg skal holde meg unna zalando i sin helhet, min manglende impulskontroll omfatter jo ikke bare sko. Men mest sko. Og vesker.
Det ironiske er at jeg snart ikke kan bruke de fantastiske skoene mine (mulig det er derfor jeg kjøper dem). Stortåa mi skal sløyes og fileteres, og det er ikke måte på forholdsregler etterpå. Vi snakker "fot-over-hjertenivå" den første uka, så seks uker med forbud mot å belaste forfoten. Det verste er ¨forbudet mot å gå i smale sko i SEKS MÅNEDER. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
Alle de andre ulempene som følger med en midlertidig funksjonshemming skal jeg ikke snakke om nå. Det føler jeg at fortjener et eget innlegg. Jeg må ha noe å sutre over seinere også.
Nå blir det to måneder på høye hæler. Antakelig massevis av jogging også, for det stopper også opp etter inngrepet. Stakkars Bergljot.
(Elisabeth, om du leser dette, jeg er veldig interessert i det magiske plasteret ditt. Har ikke arr etter forrige sløyelse, og det er et lite under.)
Ønsker alle en høy og god helg. (Nei, ikke bli høye. Sånt tar jeg avstand fra).
Jeg klarer ikke å stå imot Lola Ramona-sko på salg. Jeg bare må ha dem. Siden jeg egentlig IKKE må ha dem, har jeg nå bestemt meg for ikke å gå inn på Lola-siden på zalando.no. Faktisk tror jeg at jeg skal holde meg unna zalando i sin helhet, min manglende impulskontroll omfatter jo ikke bare sko. Men mest sko. Og vesker.
Det ironiske er at jeg snart ikke kan bruke de fantastiske skoene mine (mulig det er derfor jeg kjøper dem). Stortåa mi skal sløyes og fileteres, og det er ikke måte på forholdsregler etterpå. Vi snakker "fot-over-hjertenivå" den første uka, så seks uker med forbud mot å belaste forfoten. Det verste er ¨forbudet mot å gå i smale sko i SEKS MÅNEDER. Tanken er nesten ikke til å holde ut.
Alle de andre ulempene som følger med en midlertidig funksjonshemming skal jeg ikke snakke om nå. Det føler jeg at fortjener et eget innlegg. Jeg må ha noe å sutre over seinere også.
Nå blir det to måneder på høye hæler. Antakelig massevis av jogging også, for det stopper også opp etter inngrepet. Stakkars Bergljot.
(Elisabeth, om du leser dette, jeg er veldig interessert i det magiske plasteret ditt. Har ikke arr etter forrige sløyelse, og det er et lite under.)
Ønsker alle en høy og god helg. (Nei, ikke bli høye. Sånt tar jeg avstand fra).
mandag 19. september 2016
Jojo. Jeg føler meg litt lurt, helt ærlig.
 |
| En tilfeldig dobbelside fra en novelle som er forkledd som en roman. |
Her før helga slo jeg til på COOPs medlemstilbud på Jojos siste verk - som heter noe sånt som Tur for en til Paris. 199 kroner koster den - og det er visst en hundrings under den egentlig utsalgsprisen. Hvilket kupp, tenkte jeg - hardback og greier. Jeg så for meg TIMER på sofaen med smågodt, latter og tårer. En helg på flukt.
Men slik ble det jo ikke. Selv om boka har over 200 sider. For det står jo ingeting PÅ sidene!!! Er målgruppa 80 +, eller barn under 8 år? Eller er utgivelsen spesialtilpasset for COOP-kunder? Svære bokstaver, mye luft på sidene, meningsløse illustrasjoner og, til alt overmål, flere blanke sider mellom kapitlene.
Jeg leste 80 sider på en halvtime. Helt sant. Romanen inneholder egentlig ikke mer tekst enn en langstrakt novelle. Og jeg har betalt 199 kroner for den novellen. Selv historien er søt nok, er den ikke verd prisen.
Hrmf.
onsdag 14. september 2016
Vis meg håndveska di, og jeg skal si deg hvem du er
Dere skjønner hva jeg mener. Og jeg er ikke den første som har ment det heller, garantert. Håndveska di, innholdet i den og struktureringen av innholdet sier mye om eieren.
Type veske sier selvsagt mye; har du heklenett eller batikkveske - eller kjører du Louis Vuitton eller Jane Birkin? Her kan vi muligens avkode noe om politisk orientering, yrke, økonomi, fashonistagrad - og smak, selvsagt.
Jeg innrømmer glatt at jeg er et sted midt på treet på skalaen her; jeg har sånn cirka fire Michael Kors-vesker i kulørene beige, hvit, sort og blått. Jeg har også en kongeblå Karl Lagerfeld-veske med dingeldangel på.
Samtlige er kjøpt på salg (altså fjor- eller forfjorårets modeller). Altså er jeg mer opptatt av å gjøre kupp enn å være først ute med noe. Og så er jeg en av dem som har folkeliggjort MK - eller gjort den harry, som moteekspertene påstår. Hvilket ansvar. Jeg skjemmes.
Så til innholdet. På en tilfeldig dag som i dag har jeg med meg min blå MK skulderveske. Den må jeg si at på mange måter rommer det viktigste i livet mitt. Unntatt ungene da. Selvfølgeligheter som nøkler og lommebok, ja visst, men også parfyme (Marc Jacobs' Daisy), to neglefiler, en hårbørste, en pakke tyggis, gnagsårplaster og solbrilleetui.
Det viser seg at sistnevnte slett ikke inneholder solbriller - men de vanlige brillene mine som jeg ikke har visst hvor har vært på temmelig lenge. (Note 1: Brillene fra Miu Miu er har burgunderrød innfatning, og var hippe for ti år siden. De er selvsagt kjøpt på 70 prosent).
La oss gå videre. I veska har jeg en filmrull (!), ikke fordi jeg ikke er digital, men fordi jeg kanskje en dag opparbeider mot til å framkalle den. Den er mors, eller fars, og ingen av dem er her lenger. Følelsesladet objekt. Jeg har to kulepenner, og et løst medlemskort til DNT. Det burde vært i lommeboka.
Hjelpe meg, jeg drar på pass også, ser jeg. Kanskje fordi jeg innerst inne vil være beredt til å flykte fra alt, FORT. Eller fordi jeg ikke har somlet meg til å legge det bort etter turen til Litauen i august. Forklaringen er nok helst det siste. Tannpirkere, allergitabletter, enda flere kulepenner. Og serviceheftet til min elskede Mitsubishi Outlander.
Nå nærmer vi oss slutten. Av alle ting har jeg også med meg innkallelsen til en rettssak, jeg skal være meddommer i lagmannsretten. Tenk at de kan bruke sånne som meg der. Ja ja. Konklusjon: Bergljot er ganske kaotisk og mangslungen/mangfoldig.
Så var det strukturen på innholdet. Den tror jeg faktisk at jeg skal avstå fra å beskrive, iallfall i dybden. Men stikkordet "container" skulle være ganske dekkende. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at disponenten av veska er rotete og ustrukturert.
For en selvinnsikt.
Type veske sier selvsagt mye; har du heklenett eller batikkveske - eller kjører du Louis Vuitton eller Jane Birkin? Her kan vi muligens avkode noe om politisk orientering, yrke, økonomi, fashonistagrad - og smak, selvsagt.
Jeg innrømmer glatt at jeg er et sted midt på treet på skalaen her; jeg har sånn cirka fire Michael Kors-vesker i kulørene beige, hvit, sort og blått. Jeg har også en kongeblå Karl Lagerfeld-veske med dingeldangel på.
Samtlige er kjøpt på salg (altså fjor- eller forfjorårets modeller). Altså er jeg mer opptatt av å gjøre kupp enn å være først ute med noe. Og så er jeg en av dem som har folkeliggjort MK - eller gjort den harry, som moteekspertene påstår. Hvilket ansvar. Jeg skjemmes.
Så til innholdet. På en tilfeldig dag som i dag har jeg med meg min blå MK skulderveske. Den må jeg si at på mange måter rommer det viktigste i livet mitt. Unntatt ungene da. Selvfølgeligheter som nøkler og lommebok, ja visst, men også parfyme (Marc Jacobs' Daisy), to neglefiler, en hårbørste, en pakke tyggis, gnagsårplaster og solbrilleetui.
Det viser seg at sistnevnte slett ikke inneholder solbriller - men de vanlige brillene mine som jeg ikke har visst hvor har vært på temmelig lenge. (Note 1: Brillene fra Miu Miu er har burgunderrød innfatning, og var hippe for ti år siden. De er selvsagt kjøpt på 70 prosent).
La oss gå videre. I veska har jeg en filmrull (!), ikke fordi jeg ikke er digital, men fordi jeg kanskje en dag opparbeider mot til å framkalle den. Den er mors, eller fars, og ingen av dem er her lenger. Følelsesladet objekt. Jeg har to kulepenner, og et løst medlemskort til DNT. Det burde vært i lommeboka.
Hjelpe meg, jeg drar på pass også, ser jeg. Kanskje fordi jeg innerst inne vil være beredt til å flykte fra alt, FORT. Eller fordi jeg ikke har somlet meg til å legge det bort etter turen til Litauen i august. Forklaringen er nok helst det siste. Tannpirkere, allergitabletter, enda flere kulepenner. Og serviceheftet til min elskede Mitsubishi Outlander.
Nå nærmer vi oss slutten. Av alle ting har jeg også med meg innkallelsen til en rettssak, jeg skal være meddommer i lagmannsretten. Tenk at de kan bruke sånne som meg der. Ja ja. Konklusjon: Bergljot er ganske kaotisk og mangslungen/mangfoldig.
Så var det strukturen på innholdet. Den tror jeg faktisk at jeg skal avstå fra å beskrive, iallfall i dybden. Men stikkordet "container" skulle være ganske dekkende. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at disponenten av veska er rotete og ustrukturert.
For en selvinnsikt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)