torsdag 18. august 2011

Jeg har (nesten) alt en kvinne kan begjære...

...for jeg har fått meg vaskemaskin med plass til 11 kg tøy! Hurra, hurra, hvem trenger vel tv eller video eller utsikt eller andre kjekke ting å se på. Jeg og katta stirrerer inn i trommelen som ruller rundt og rundt, trinnløst og søvndyssende.

Fire tonn, anslagsvis, med skittentøy er håndtert på nullkommasvisj (okei da, det gjenstår noe bretting og påplassiskapetlegging), og alle er glade. Iallfall jeg.

Og i morgen kommer Aneta hjem fra Polen, og jeg ligger an til å få reint hus til helga. Er det noe problem, eller :-)?

Å jo, ett problem er det, forresten. Et stort, todelt ett. SFO-en slutter å være der fra september, og jeg må få på plass et slags tilsyn for ungene mine, i verste fall fram til 17. desember.

Det kan bli litt vrient, ja.

tirsdag 16. august 2011

Bløffe-Bergljots bekjennelser

Det er det verste jeg har hørt. Stussen til Pippa, dere vet hun svigerinnen til den britiske kron-kronprisen, hadde på seg jukserumpe i bryllupet til søsteren og William.

Da de sa det på P4 i dag, og pinadø har Dagbladet omtalt bløffen også, bleknet jeg aldeles. Jeg så for meg implantater og silikon, ja til og med organdonasjon. Tenk om dama går rundt med noen andres rumpe?

Men så var det altså bare noe vatt i bakre del av trusa - kanskje. Hallo - er det juks da? Hvem har vel ikke vattet seg litt av og til? Personlig må jeg innrømme at jeg tidvis både har vattet og pusjet puppene, for eksempel.

Og jeg har holdinstrømpebukser med sprettrumpeeffekt også, sånn får jeg klemt inn både lårbobler og rumpesig. Heldigvis har ikke pressen oppdaget det ennå, da hadde jeg nok blitt hengt ut i avisa for å ha jukset. Tross alt er jeg en ganske profilert person i Sola Sør.

Jeg har wonderpanties også, eller vidundertrusser, fritt oversatt. Det er et slags torturinstrument som ser ut som den famøse underbuksa til Bridget Jones, bare det at den flytter ridebukselårene over til rumpa og magesnerket opp i bysteholderen. Veldig smart konsept, men ikke noe for julebordet. Hvis du har tenkt å spise eller røre på deg, altså.

Bløffer dere andre også, eller er det bare meg?

mandag 15. august 2011

Porno for småbarnsforeldre

Neida, vi snakker ikke sedløyse. Men programmer av typen Nannyhjelpen, Supernanny og lignende - kom igjen, dere som er i målgruppen vet hva jeg mener.

Finnes det noe mer lurvete programkonsept? Hulkende mødre, kjeftende fedre, rabiate unger og snerpete, hoderystende nanny'er som får skikk på skakkjørte familier på ei uke eller to, bare ved hjelp av litt timeout og noen gromme lister.

Likvel klarer man (jeg) ikke å la være å gløtte bort på dette svineriet, for det gjør jo så godt. Det er mye trøst og velvære i å se at jo, det finnes noen som har det verre, ja regelrett spinngale. Noen som har mer bråkete unger, mer rot, serverer mer ferdigmat og er enda dårligere på rutiner og denslags.

(Heldigvis sendes programmene som regel midt i leggetida. Så jeg er ikke så besudlet og korrumpert som jeg kunne ha vært.)

Uspiselig likevel at det lages underholdning av familier som ikke får det til for seg. Og at ungene framstilles som pøbler, når det stort sett er foreldrene det er noe i veien med.

Vennligst hilsen tante Pose, som sikkert kunne ha blitt en glitrende supernanny, om hun bare hadde hatt noe mer vellykkede resultater å vise til selv (?). Jeg er veldig god til å se feil om mangler hjemme hos andre nemlig (selv om jeg nok var enda bedre før jeg fikk unger selv.)

søndag 14. august 2011

Skjegget i klaveret

Man klarte, mot alle odds, å få omplassert ungene midlertidig. Det ble kalas både lørdag og fredag, noe som resulterte i både opp-og nedturer.

Det fine var at man kunne pøse vin, og det gjorde man. Så mye vin pøste man på fredag at man kom i skade for å inngå avtaler man aldri skulle ha inngått. Man presterte å skryte på seg både kondis og det som verre er - man har jo jogget i to uker - og før man visste ordet av det, hadde man fått seg en medjogger.

Det er ikke det at man på død og liv må bannesvettejogge alene - men man må velge sine treningskumpaner med omhu. Man trenger ikke plent rekruttere en tidligere norgesmester i triathlon, med synlige triseps og bulkefrie lår, for eksempel. Slikt er det bare duster som gjør. Og Bergljot.

At lørdagen ble en ordentlig blålørdag, er unødvendig å si. Man fikk ikke gjort særlig mye av noe som helst, da det var så lummert og trykkende i hodet (?). Faktisk vedvarte lavtrykket hele kvelden, og det endte som det måtte: I et massivt migreneanfall og påfølgende partyflukt med rova mellom føtene. Uten gemal (men det var greit nok, i nevnte tilstand hadde man neppe hatt særlig glede av ham uansett. Og omvendt.)

Status per nå er tilfredsstillende, formen er fin og humøret stabilt. Man har dusjet, jogget alene (i den rekkefølgen) og man igjen blitt påminnet det man egentlig visste fra før: To fester på rappen er ikke noe for folk i førtiårene.

Sånn er det bare.


fredag 12. august 2011

Barnepass og denslags

Noen ganger får man ganske enkelt ikke det man trenger. Jeg, for eksempel, har et noe dårlig tilsig av barnevaktmateriale. Selvforskyldt, selvsagt - når man bosetter seg timevis fra sine pårørende, og når man attpåtil har formert seg trippelt på ganske kort tid.

Det er ikke så mange som har lyst på alle tre, samtidig. Det er fullt forståelig (jeg har det sånn selv av og til, enda jeg er moren og egentlig liker dem ganske godt.) Løsningen blir ofte å plassere en her og to der og/eller omvendt, og med litt planlegging, blir det som regel en ordning (selv om man ofte føler at det er de samme som må trø til hver gang).

Og så skjer det utenkelige. Ikke før har vi for en gangs skyld begått et festlig lag i heimen, med ungene på kennel, så blir vi invitert på fest. To stykker, til og med, og det bare ei uke etter forrige event. På nittitallet, før ungene og det stabile samlivet traff oss, festet vi både seint å tidlig opptil flere ganger i uka. Jeg, iallfall. Høyst sannsynlig Gemalen også, på sin kant. Nå er vi helt ute av det.

Barnepass er ikke organisert til i kveld, det er mulig vi blir nødt til å feste på skift (arrangementet avvikles i nabolaget). Til i morgen har vi fått satt bort 66,6 prosent av ungene, og det kan bli ordnings for de siste 33,3 prosentene også. Det ser ikke så verst ut, med andre ord.

Det ser verre ut på dagtid, fra september av. Dette blir en uelegant overgang, ser jeg, men hør bare her: Sannsynligvis har vi ikke et SFO-tilbud fra neste måned. På grunn av konflikt og diverse har alle ansatte sagt opp samtidig, og man har ikke klart å få på plass ei ny ordning. Det betyr at førsteklassingen kanskje får et tilbud, men ikke tredjeklassingen.

Å så kjekt det er med all denne usikkerheten...


torsdag 11. august 2011

Det kunne antakelig fortsatt vært verre (?)

Å så møkkapyton det er ikke å ha vaskemaskin. Skittentøyhaugen vokser og vokser, og enkelte i husholdningen begynner å gå tomme for trusser og andre basisplagg. Snart begynner det vel å lukte surt og blomstre blåmann i dynga også, skulle pigede ikke forundre meg.

Den nye, staselige maskina mi er, ifølge Posten, ankommet landet. Den har reist fra Sverige, latt seg fortolle ved grensen før den sjekket inn ved Postens terminal i Oslo. Jeg føler på meg at den stadig kommer nærmere, jeg vurderer faktisk å ta meg fri fra jobben for å sitte å vente på den.

Jeg ville i utgangspunktet ha en Miele-maskin, for det har alltid mor mi hatt, og hun har alltid sagt at det bare er Miele som gjelder når det gjelder vaskemaskiner. Jeg stoler blindt på mor mi i slike husmoranliggender.

Men siden Gemalen gugglet seg fram til noe han mener er enda bedre enn Miele på internetten, nemlig LG, blir det LG. Flaggskipet deres, med en bråte obskure programmer som aldri kommer til å bli brukt.

Hallo, hvem gidder vel å dampvaske - for eksempel? Det man trenger, er å kunne vaske på 30, 40, 60 og 90 grader. Og ullprogram, selvsagt. Og stor trommel. Kjempestor trommel.

Gemalen, som er litt mer opptatt av teknologi, vektlegger andre elementer. Men det har jeg overhodet ikke tenkt å gå inn på her. Gjeeeesp.

Ha en fin dag, alle dere som disponerer en vaskemaskin. Dere aner ikke hvor heldige dere er.

onsdag 10. august 2011

Jogge-Bergljot...

...rir igjen. Hun forsvant brått etter to hesblesende turer i skogen i fjor sommer. Det kan imidlertid opplyses at hun nå er i gang igjen, hun er observert flere ganger i skauen - bannende med høye kneløft, i spasertempo.

I dag har hun sågar brukt store penger på nye joggesko for overpronerende kvinner med lett plattfot (eller lav fotbue, som det heter nå om dagen). Til og med joggesokker har hun kjøpt - svindyre, de også, sikkert fordi de er fordelt som venstre- og høyresokk. Hallo, liksom. Hvem har vel behov for øremerkede sokker?

Bortsett fra spreke sokker og dyre sko med innleggssåler, er det så som så med utstyret. Det viktigste er at det er svart, slik at man liksom forsvinner i skyggene når man kaver seg rundt i skogen. Man sørger selvsagt for å liste seg ut etter mørkets frembrudd, det er ikke om å gjøre å bli sett.

Skjønt, man kan jo diskutere HMS-aspektene ved dette. Utrimmede damer i førtiårene burde vel strengt tatt ikke jogge uten følgebil eller fastvakt. Slemme menn som lusker i buskene er man ikke så engstelig for. Man er da noenlunde realitetsorientert. Hvem vil vel forgripe seg på ei svett, sur og pesende kjerring på 42 1/2? Ingen ved sine fulle fem, iallfall.

Andre som jogger der ute? Noen som kan si noe om når man kan forvente at det skal oppleves som oppbyggelig?