Neida. Det gjør hun selvsagt ikke. Hvordan i svarte heiteste skulle jeg fått det til?
Ti prosent av verdens befolkning er født med høyrehånda på venstre side, har jeg lest et sted. Dette gjelder flere gutter enn jenter, og det skal visst nok være noe arvelighet inne i bildet. Det sies at de keivhendte stort sett er som folk flest, men de skal visst nok være spesielt kreative, som gruppe.
Jeg har satt til verden en sånn unge. Hun er sannelig meg kreativ, og hun er det første av mine barn som strikker frivillig. Heldigvis tar skolen den ballen - for jeg har jo skjønt at disse alternativt monterte hendene kan medføre utfordringer.
Pingus klasse er utstyrt med tre keivhendte unger. To av dem strikker motsatt vei enn folk flest. Min datter er en av disse, så klart. Hvorfor gjøre det enkelt, liksom. Strikkere på ti år har det med å miste masker, øke masketall i hytt og pinevære og strikke med feil tråd. Dette kan være krevende nok å rydde opp i i et vanlig strikketøy. Min erfaring er at operasjonen er nærmest umulig når det strikkes i motsatt retning.
Selv om hodet mitt skjønner hvordan det bør gjøres, forstår ikke hendene det. Det er ikke bra for klasseslangen, for å si det sånn. Klasseslangen, eller bokormen, er klassens fellesprosjekt som går på rundgang mellom hjemmene.
Hos oss ble det bråstopp etter en massiv maskemisting i går. Men vi holder motet oppe! En slange trenger da ikke å være symmetrisk og ha en standard maskevidde. Og alle trenger ikke å ha høyrehånda på høyre side. Sånn er det med den saken. Ikke sant?
tirsdag 28. mars 2017
mandag 20. mars 2017
Vi har sett snø!
I helga har jeg vært på hyttetur med egne unger og naboene med deres unger. Vi har basket i snø (egne og deres unger), vi har gått på ski (samtlige), vi har hatt andres unger på overnatting (jepp), vi har spilt Ryktet går og UNO, og vi har til og med drukket litt rødvin (jeg og naboene).
Jeg er glad for
Heldige meg.
Jeg er glad for
- at SUV'en med piggdekk og skiboks endelig har fått luftet seg i sitt rette element
- at jeg har SUV med piggdekk - det var skitglatt på fredag, og "the less fortunate" sto strødd i bakkene i Hunnedalen
- at jeg har naboer som også er venner og som vil være med på hyttetur
- at ungene mine har fått tatt på snø og gått på den med ski
- at jeg har en arbeidsgiver som har hytte i Sirdal
- at arbeidsgiverens hytte har såpass bra standard at du ikke må forholde deg til utedo, parafinlamper og gasskokeplater
- at jeg har mobilt bredbånd (denne er litt tricky. Jeg skjemmes av det også)
- at huset mitt har katteluke sånn at dyreparken kan stelle seg selv en helg
- at jeg har vaskemaskin siden det ikke er så rent lite som må bli rent igjen i etterkant
- at jeg har skotørker siden det ikke er så rent lite som må blir tørt igjen i etterkant
- at rødvin er oppfunnet, og at jeg tåler det greit
Heldige meg.
torsdag 16. mars 2017
Når du aller minst venter det
Jeg hadde bursdag nettopp. Det er ikke så stor stas som det pleide å være, har antakelig passert middagshøyden (hvor og når er egentlig den?), så jeg lå ikke på været. Middagshøydeværet. Jeg var i huset som før var barndomshjem og som nå er blitt, eh - hva skal jeg si? Landsted? Det blir så upersonlig. Jeg, lillesøster og broderen har tatt over iallfall. Det er uomtvistelig.
Men altså. Etter morgenkaffen får jeg det for meg at jeg skal rydde i skap. Klesskapet hennes. Det har vært for vondt og vanskelig å ta fatt i, det er noe med å fjerne det som er igjen etter noen man er glad i som er borte. Jeg jobber målbevisst, men sakte. Går gjennom hylle etter hylle. Fyller opp poser. Det er en nitrist oppgave.
Den øverste hylla utsetter jeg til sist. Ikke bare fordi den er høyt oppe, men fordi den rommer andre ting enn tøy. Ting hun har gjemt på. Personlige, private ting. Den rutete tøyposen med broderte initialer med brevene fra far. Brevene vi har lovet at skal bort, men som vi ikke har klart å terminere ennå. De er hennes, deres. Ikke for oss eller andre.
Jeg lar den ligge. Igjen. Kikker oppi en annen pose med papirer - det viser seg å være mormors brev, mer presist mors brev til mormor siden 60-tallet. Og mine brev og tegninger. En lilla prinsesse med krone. Bergljot 7 år. En gang skal jeg sette meg ned å lese, se hva mor skrev. Om oss ungene og livet hun levde. Det er stort og litt skummelt, som en dør på gløtt inn til fortiden og henne. Hun er borte, men noen av tankene hennes har vi.
Stilboka hennes fra 8. klasse finner jeg også. Jeg kjenner henne igjen i måten hun ordlegger seg på. Håndskrifta er en uferdig, upolert variant av den ferdige voksne. Hun skriver om ferien i Flatanger på en lett og morsom måte. Læreren er ganske begeistret, men påpeker at hun har tatt seg noen friheter i forhold til oppgaven, noe man skal være varsom med.
Jeg blar fort gjennom minneboka hennes. Første minnet er fra Gulla, de to var nære hele livet. Gulla 11 år. I fjor ble hun 70. Hele boka er fylt med fine ord, og noen tegninger. Jeg husker min minnebok, med tusjtegninger og border. LEV VEL. LEV LIVET LYKKELIG. I dette eksemplaret fra 50-tallet var ordene i sentrum, ikke pynten.
Neste bok ut er kjemiarbeidsboka fra ungdomsskolen. Jeg innbiller meg at det ikke var favorittfaget hennes, hun likte tegning, engelsk, svømming. Men forsøkene er fint ført inn, med tidsriktige tegninger av reagensglass, kolber og brennere.
I en plastmappe finner jeg en del papirer fra mormor. En illegal avis fra krigen. En Amex-sjekk. Kvitteringen på at husbanklånet var innfridd. Morfars ID-kort med bilde. Mørke briller og bakoverstrøket hår. Han var blind. Jeg husker ham som underfundig og morsom, men fåmælt. Jeg skulle gjerne ha kjent ham som voksen.
Mors fotoalbum fra barndommen. Bilder av familie, hus, venner. Hun og oldefar i bindalsfæringen Otte, den nesten 200 år gamle båten hun arvet og fikk restaurert. Albumet er mørkt og skjørt. Mange av bildene har løsnet. Nesten alle er klippet sønder og sammen. Blekede ord med barnslig skrift. Sånn så hun verden. Dette var hennes verden da. Malm, Børsa, Flatanger, Sætran.
Jeg kaster en 20-pakning med Marlboro; det gjorde hun aldri selv, til tross for at hun sluttet å røyke i 2003. Å slutte var skuffende lett, sa hun alltid. Hun bare bestemte seg og kuttet av tvert (etter at hun drømte at hun hadde fått strupekreft og hull i halsen). Mor påstod at far ikke merket at hun hadde slutta før uka etter eller noe. Jeg vet ikke om det er sant.
Bakerst i skapet finner jeg en liten eske - med navnet mitt på. Litt uventet er det, og innholdet setter meg aldeles ut. En bitteliten babydokke med et kort. Det står ikke mye på kortet, som har en blomsterbutikklogo. Kjære B. Gratulerer og takk. Ø. I eska ligger det et annet kort også, til meg. Der står det at dokka og kortet hang på blomstene far sendte til mor da jeg ble født. Det er mormor som har skrevet det. "Er det ikke vakkert? Jeg håper at du finner en like bra mann," står det videre.
Verden er rar. Livet er rart. I år var den fineste bursdagsgaven min fra noen jeg er glad i, men som ikke er her lenger.
Men altså. Etter morgenkaffen får jeg det for meg at jeg skal rydde i skap. Klesskapet hennes. Det har vært for vondt og vanskelig å ta fatt i, det er noe med å fjerne det som er igjen etter noen man er glad i som er borte. Jeg jobber målbevisst, men sakte. Går gjennom hylle etter hylle. Fyller opp poser. Det er en nitrist oppgave.
Den øverste hylla utsetter jeg til sist. Ikke bare fordi den er høyt oppe, men fordi den rommer andre ting enn tøy. Ting hun har gjemt på. Personlige, private ting. Den rutete tøyposen med broderte initialer med brevene fra far. Brevene vi har lovet at skal bort, men som vi ikke har klart å terminere ennå. De er hennes, deres. Ikke for oss eller andre.
Jeg lar den ligge. Igjen. Kikker oppi en annen pose med papirer - det viser seg å være mormors brev, mer presist mors brev til mormor siden 60-tallet. Og mine brev og tegninger. En lilla prinsesse med krone. Bergljot 7 år. En gang skal jeg sette meg ned å lese, se hva mor skrev. Om oss ungene og livet hun levde. Det er stort og litt skummelt, som en dør på gløtt inn til fortiden og henne. Hun er borte, men noen av tankene hennes har vi.
Stilboka hennes fra 8. klasse finner jeg også. Jeg kjenner henne igjen i måten hun ordlegger seg på. Håndskrifta er en uferdig, upolert variant av den ferdige voksne. Hun skriver om ferien i Flatanger på en lett og morsom måte. Læreren er ganske begeistret, men påpeker at hun har tatt seg noen friheter i forhold til oppgaven, noe man skal være varsom med.
Jeg blar fort gjennom minneboka hennes. Første minnet er fra Gulla, de to var nære hele livet. Gulla 11 år. I fjor ble hun 70. Hele boka er fylt med fine ord, og noen tegninger. Jeg husker min minnebok, med tusjtegninger og border. LEV VEL. LEV LIVET LYKKELIG. I dette eksemplaret fra 50-tallet var ordene i sentrum, ikke pynten.
Neste bok ut er kjemiarbeidsboka fra ungdomsskolen. Jeg innbiller meg at det ikke var favorittfaget hennes, hun likte tegning, engelsk, svømming. Men forsøkene er fint ført inn, med tidsriktige tegninger av reagensglass, kolber og brennere.
I en plastmappe finner jeg en del papirer fra mormor. En illegal avis fra krigen. En Amex-sjekk. Kvitteringen på at husbanklånet var innfridd. Morfars ID-kort med bilde. Mørke briller og bakoverstrøket hår. Han var blind. Jeg husker ham som underfundig og morsom, men fåmælt. Jeg skulle gjerne ha kjent ham som voksen.
Mors fotoalbum fra barndommen. Bilder av familie, hus, venner. Hun og oldefar i bindalsfæringen Otte, den nesten 200 år gamle båten hun arvet og fikk restaurert. Albumet er mørkt og skjørt. Mange av bildene har løsnet. Nesten alle er klippet sønder og sammen. Blekede ord med barnslig skrift. Sånn så hun verden. Dette var hennes verden da. Malm, Børsa, Flatanger, Sætran.
Jeg kaster en 20-pakning med Marlboro; det gjorde hun aldri selv, til tross for at hun sluttet å røyke i 2003. Å slutte var skuffende lett, sa hun alltid. Hun bare bestemte seg og kuttet av tvert (etter at hun drømte at hun hadde fått strupekreft og hull i halsen). Mor påstod at far ikke merket at hun hadde slutta før uka etter eller noe. Jeg vet ikke om det er sant.
Bakerst i skapet finner jeg en liten eske - med navnet mitt på. Litt uventet er det, og innholdet setter meg aldeles ut. En bitteliten babydokke med et kort. Det står ikke mye på kortet, som har en blomsterbutikklogo. Kjære B. Gratulerer og takk. Ø. I eska ligger det et annet kort også, til meg. Der står det at dokka og kortet hang på blomstene far sendte til mor da jeg ble født. Det er mormor som har skrevet det. "Er det ikke vakkert? Jeg håper at du finner en like bra mann," står det videre.
Verden er rar. Livet er rart. I år var den fineste bursdagsgaven min fra noen jeg er glad i, men som ikke er her lenger.
fredag 17. februar 2017
Nå er jeg også blitt kjendis. Eller ståframmas, om du vil...
...iallfall i Sola Syd. Jeg er nemlig blitt intervjuet i et ukeblad. Ikke store greiene, og ikke om veldig avanserte saker - men jeg figurerer altså i den kulørte pressen. Både inne i magasinet, og med henvisningstekst - med bilde - på side tre.
Det finnes et nettsted som heter side3.no. Jeg nekter å linke til det, så spesielt interesserte får gå inn og se selv. At jeg er side tre-pike denne uka skyldes ikke bildet, for å si det sånn. Jeg ser ut som ei salig ugle. Heldigvis ble intervjuet gjort før jeg fikk de nye progressive brillene, det kunne fort ha blitt enda verre. Eller mer uglete, om du vil.
Da jeg lot meg intervjue i høst en gang, tenkte jeg liksom ikke på at produktet ville ende på trykk. Og jeg tenkte iallfall ikke på at det er noen som leser dette bladet som jeg ikke tenkte på at jeg ville havne i. Feilvurderingen er grov. Folk leser ukeblader. Og de kjøper dem når de vet at noen de kjenner er inne der. Seinest i går møtte jeg Linn på butikken - med blad. Og hun pleide aldri å lese det ellers, kunne hun fortelle. Jepp.
Selv har jeg ikke kjøpt bladet, men Siri har "glemt det igjen" hos meg. Jeg har heller ikke lest artikkelen. Jeg vet jeg gikk god for hva jeg sa like etter intervjuet, men hva jeg mente da, kan jeg ikke huske. Det var sikkert for personlig og privat, og muligens litt teit, derfor er det best å la det ligge. Tenker jeg.
I hine hårde dager var jeg ekte journalist. Da hadde vi en egen benevnelse om folk som lot seg intervjue om saker og ting. Privatpersoner, altså - ikke "profesjonelle kilder". Vi kalte dem "Ståframmas'er". Den intelligente leser skjønner nok at begrepet er en avledning, eller substantivisering, av å "stå fram".
Nå er jeg blitt en sånn en. I det minste tror jeg ikke ungene er flaue.
Det finnes et nettsted som heter side3.no. Jeg nekter å linke til det, så spesielt interesserte får gå inn og se selv. At jeg er side tre-pike denne uka skyldes ikke bildet, for å si det sånn. Jeg ser ut som ei salig ugle. Heldigvis ble intervjuet gjort før jeg fikk de nye progressive brillene, det kunne fort ha blitt enda verre. Eller mer uglete, om du vil.
Da jeg lot meg intervjue i høst en gang, tenkte jeg liksom ikke på at produktet ville ende på trykk. Og jeg tenkte iallfall ikke på at det er noen som leser dette bladet som jeg ikke tenkte på at jeg ville havne i. Feilvurderingen er grov. Folk leser ukeblader. Og de kjøper dem når de vet at noen de kjenner er inne der. Seinest i går møtte jeg Linn på butikken - med blad. Og hun pleide aldri å lese det ellers, kunne hun fortelle. Jepp.
Selv har jeg ikke kjøpt bladet, men Siri har "glemt det igjen" hos meg. Jeg har heller ikke lest artikkelen. Jeg vet jeg gikk god for hva jeg sa like etter intervjuet, men hva jeg mente da, kan jeg ikke huske. Det var sikkert for personlig og privat, og muligens litt teit, derfor er det best å la det ligge. Tenker jeg.
I hine hårde dager var jeg ekte journalist. Da hadde vi en egen benevnelse om folk som lot seg intervjue om saker og ting. Privatpersoner, altså - ikke "profesjonelle kilder". Vi kalte dem "Ståframmas'er". Den intelligente leser skjønner nok at begrepet er en avledning, eller substantivisering, av å "stå fram".
Nå er jeg blitt en sånn en. I det minste tror jeg ikke ungene er flaue.
torsdag 16. februar 2017
Forvaltning av unger som ikke kan passe på ting
Ett av mine barn, hvis navn ei nevnes av personvernhensyn, har det med å miste ting. Vedkommende mister det meste som mistes kan - som klær (særlig jakker), gymtøy og nøkler, i tillegg har h*n for vane å hensette sykkelen sin på steder man ikke intuitivt kommer på å lete.
Denne håttlause atferden gjør meg sprø. Det er jo ikke bare egne ting som forsvinner, vedkommende mister mine saker også.
Det blir fort dyrt for hu mor når avkommet mister tre ytterjakker på fjorten dager. Nesten enda kjipere er det når nøklene blir borte, dog er det en mager trøst at knippet som mangler nå om dagen også inneholder nøkkel til farens residens. Føler det er greit at det ikke bare er jeg som rammes når felles unge er blitt som h*n har blitt.
Jeg stusser også over evne/vilje til å lete etter tapte/gjenglemte ting. Å si at ungen tar lett på det, er ikke å ta i.
Men nå har jeg fått en ide. Kattene mine er chippet sånn at de kommer seg inn gjennom den elektroniske kattedøra. Hva om jeg tar med det aktuelle barnet til veterinæren og chipper det? Nå kan det tenkes at vedkommende er for omfangsrik til å komme seg inn gjennom luka, men det skulle vel være mulig å ha chipleser på terrassedøra også?
Et slikt tiltak redder nok ikke garderoben, men det gjør jo ikke navnemerking heller. Det er ikke sånn at klærne kommer spaserende hjem, selv om de er merket med navn og telefonnummer.
En chip i nakken på ungen kan jo også være gunstig om h*n sliter med å finne seg selv (vanlig i ungdomsårene). Og tenk så lett det blir for meg å følge med på hvor h*n holder seg (unnskyld, Datatilsynet. Det er sikkert ikke lov.)
Nå skal det sies at det jevnt over er lett å finne folk som helst vil ligge i senga og se på iPad-en, men det er en annen diskusjon.
Når jeg tenker meg om, skal h*n ikke bare få chip. Jeg drar til med grønn tatovering i øret, sånn at det er klart for alle at vedkommende er chippet.
Jeg er sannelig ikke dum
Denne håttlause atferden gjør meg sprø. Det er jo ikke bare egne ting som forsvinner, vedkommende mister mine saker også.
Det blir fort dyrt for hu mor når avkommet mister tre ytterjakker på fjorten dager. Nesten enda kjipere er det når nøklene blir borte, dog er det en mager trøst at knippet som mangler nå om dagen også inneholder nøkkel til farens residens. Føler det er greit at det ikke bare er jeg som rammes når felles unge er blitt som h*n har blitt.
Jeg stusser også over evne/vilje til å lete etter tapte/gjenglemte ting. Å si at ungen tar lett på det, er ikke å ta i.
Men nå har jeg fått en ide. Kattene mine er chippet sånn at de kommer seg inn gjennom den elektroniske kattedøra. Hva om jeg tar med det aktuelle barnet til veterinæren og chipper det? Nå kan det tenkes at vedkommende er for omfangsrik til å komme seg inn gjennom luka, men det skulle vel være mulig å ha chipleser på terrassedøra også?
Et slikt tiltak redder nok ikke garderoben, men det gjør jo ikke navnemerking heller. Det er ikke sånn at klærne kommer spaserende hjem, selv om de er merket med navn og telefonnummer.
En chip i nakken på ungen kan jo også være gunstig om h*n sliter med å finne seg selv (vanlig i ungdomsårene). Og tenk så lett det blir for meg å følge med på hvor h*n holder seg (unnskyld, Datatilsynet. Det er sikkert ikke lov.)
Nå skal det sies at det jevnt over er lett å finne folk som helst vil ligge i senga og se på iPad-en, men det er en annen diskusjon.
Når jeg tenker meg om, skal h*n ikke bare få chip. Jeg drar til med grønn tatovering i øret, sånn at det er klart for alle at vedkommende er chippet.
Jeg er sannelig ikke dum
torsdag 9. februar 2017
Mølleløping og studiotortur
Jeg bor 100 meter fra en fotballhall, og inni der er det et treningssenter. Det er et lavterskelsenter med apperatur og ingen fellestimer, og bare en dag i uka kan du få profesjonell hjelp.
Jeg har mang en gang lovet meg selv at jeg aldri skal melde meg inn på treningssenter igjen. Erfaringsmessig slår kost-nytte-analysen negativt ut. Jeg har betalt mye penger for en vare jeg har avstått fra å bruke.
Men nå er vi altså på'n igjen. Jeg er innmeldt, og jeg har nøkkelkort. Jeg har ennå til gode å møte Mannen som setter opp programmer (det henger muligens sammen med at jeg bare har vært der et par ganger) - den oppløftende nyheten er at jeg helt på egenhånd har klart å gjennomføre et opplegg som har gjort meg både støl og stiv, og det i flere dager etter gjennomført økt.
Det står sånn passe til med fysikken etter operasjonen. Sånn blir det når man velger sammenhengende stabilt sideleie i stedet for alternativ trening. Den gode nyheten er at jeg kan jogge tre kilometer på mølle sammenhengende uten å dø. Den dårlige er at jeg pleide å kunne løpe ei mil - halvannen, og at det ikke er veldig lenge siden.
Sånt må man bare prøve å ikke tenkt på.
Til tross for lemsterhet, har jeg trimdate med Erik i dag. Erik er om mulig enda er lemster enn meg, det så jeg med selvsyn i går. Erik har nemlig gått på en smell med knebøy, og er knapt nok i stand til å gå i trapper. Morsomt for meg, plagsomt for ham.
Han vet ikke at jeg også lider, hos meg er det skuldrene og overkroppen det sitter. Enda jeg ikke husker hva jeg kan ha gjort som har gitt sånne utslag der.
Men det merker jeg vel tidsnok seinere i dag.
Jeg har mang en gang lovet meg selv at jeg aldri skal melde meg inn på treningssenter igjen. Erfaringsmessig slår kost-nytte-analysen negativt ut. Jeg har betalt mye penger for en vare jeg har avstått fra å bruke.
Men nå er vi altså på'n igjen. Jeg er innmeldt, og jeg har nøkkelkort. Jeg har ennå til gode å møte Mannen som setter opp programmer (det henger muligens sammen med at jeg bare har vært der et par ganger) - den oppløftende nyheten er at jeg helt på egenhånd har klart å gjennomføre et opplegg som har gjort meg både støl og stiv, og det i flere dager etter gjennomført økt.
Det står sånn passe til med fysikken etter operasjonen. Sånn blir det når man velger sammenhengende stabilt sideleie i stedet for alternativ trening. Den gode nyheten er at jeg kan jogge tre kilometer på mølle sammenhengende uten å dø. Den dårlige er at jeg pleide å kunne løpe ei mil - halvannen, og at det ikke er veldig lenge siden.
Sånt må man bare prøve å ikke tenkt på.
Til tross for lemsterhet, har jeg trimdate med Erik i dag. Erik er om mulig enda er lemster enn meg, det så jeg med selvsyn i går. Erik har nemlig gått på en smell med knebøy, og er knapt nok i stand til å gå i trapper. Morsomt for meg, plagsomt for ham.
Han vet ikke at jeg også lider, hos meg er det skuldrene og overkroppen det sitter. Enda jeg ikke husker hva jeg kan ha gjort som har gitt sånne utslag der.
Men det merker jeg vel tidsnok seinere i dag.
tirsdag 7. februar 2017
En sjefingeniørs bekjennelser
Man skulle kanskje tro at sjefingeniører i staten har et minimum av teknisk innsikt, eller i det minste et snev av interesse for innovasjon og teknologi. Dessverre er det ikke nødvendigvis sånn.
Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke måtte lære meg noe nytt som har med data eller digitalisering å gjøre. For det meste er jeg fornøyd med ting sånn som de er - det er lenge siden jeg gav opp å holde meg oppdatert på nye teknologiske trender. Når det gikk galt, vet jeg ikke. Muligens et sted mellom personsøkeren og telefaksen og walkman'en.
Ja, jeg hadde personsøker tidlig på nittitallet. Den het Motorola, og den fikk meg til å se viktig ut. Jeg har ikke sett viktig ut seinere. For eksempel er jeg blant de åtte prosentene som har WindowsPhone, det er så avleggs at verken Coop-appen eller Æ-appen er å få tak i. Blæh.
I det lengste har jeg forsøkt å fortrenge at jeg kommer til å bli et offer for disse DAB-greiene, men så tok jeg grep og fikk installert adapter i bilen. Radioen funker den, men får jeg denne antikvariske telefonen min over på handsfree'en ved hjelp av blåtanna? Neida nada. Helt ubegripelig. Det skal sies at den indre motstanden mot å lese bruksanvisninga er betydelig, jeg venter på at det skal gå over.
Og så var det tv-en, da. Som mine faste lesere vet, har jeg kjøpt meg en ny (brukt) og større en. Uteknisk som jeg er, forlangte jeg at selger (Kristian) skulle "få den opp og gå". Damer uten fast mann i huset kan be om sånne ting uten å skjemmes.
Kristian var velvillig, han - men han holdt på å daue av latter da han nappa ut kabelen baki der. "Scart-kabel?" hoiet han, som om det var en telegraflinje fra nittenpilogbue. Ikke visste jeg at det var noe galt med kabelen min - men jeg vet nå at jeg bør anskaffe meg en HDMI-kabel, for en slik vil gi penere bilde. Og så jeg som ikke visste at jeg hadde (har) dårlig bilde engang. Hrmf.
Netflix og Viaplay har jeg, men siden arvingene mine har anektert iPad-en, har jeg ikke tilgang til disse vidunderlige teknologiene. Jeg bare betaler. Det samme gjelder Kindle-en. Jeg har aldri fått til å laste inn noe annet enn engelske bøker på den, men det tok elleveåringen min fire minutter å få det på plass via ebok.no. Og sånn går nu dagan. Og pængan. Hun leser veldig fort, den ungen.
Spotify har jeg ikke satt meg inn i. Ikke podcast heller, eller snapchat. For å være ærlig er det vel bare innen Candy Crush jeg er i fremste rekke, men det er liksom ikke noe å være stolt av, føler jeg. Jeg sier iallfall ikke til noen hvilken Level jeg er på, for da kan det hende at Blå Kors kommer og henter meg.
Sånn. Ferdig bekjent! Puh.
Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke måtte lære meg noe nytt som har med data eller digitalisering å gjøre. For det meste er jeg fornøyd med ting sånn som de er - det er lenge siden jeg gav opp å holde meg oppdatert på nye teknologiske trender. Når det gikk galt, vet jeg ikke. Muligens et sted mellom personsøkeren og telefaksen og walkman'en.
Ja, jeg hadde personsøker tidlig på nittitallet. Den het Motorola, og den fikk meg til å se viktig ut. Jeg har ikke sett viktig ut seinere. For eksempel er jeg blant de åtte prosentene som har WindowsPhone, det er så avleggs at verken Coop-appen eller Æ-appen er å få tak i. Blæh.
I det lengste har jeg forsøkt å fortrenge at jeg kommer til å bli et offer for disse DAB-greiene, men så tok jeg grep og fikk installert adapter i bilen. Radioen funker den, men får jeg denne antikvariske telefonen min over på handsfree'en ved hjelp av blåtanna? Neida nada. Helt ubegripelig. Det skal sies at den indre motstanden mot å lese bruksanvisninga er betydelig, jeg venter på at det skal gå over.
Og så var det tv-en, da. Som mine faste lesere vet, har jeg kjøpt meg en ny (brukt) og større en. Uteknisk som jeg er, forlangte jeg at selger (Kristian) skulle "få den opp og gå". Damer uten fast mann i huset kan be om sånne ting uten å skjemmes.
Kristian var velvillig, han - men han holdt på å daue av latter da han nappa ut kabelen baki der. "Scart-kabel?" hoiet han, som om det var en telegraflinje fra nittenpilogbue. Ikke visste jeg at det var noe galt med kabelen min - men jeg vet nå at jeg bør anskaffe meg en HDMI-kabel, for en slik vil gi penere bilde. Og så jeg som ikke visste at jeg hadde (har) dårlig bilde engang. Hrmf.
Netflix og Viaplay har jeg, men siden arvingene mine har anektert iPad-en, har jeg ikke tilgang til disse vidunderlige teknologiene. Jeg bare betaler. Det samme gjelder Kindle-en. Jeg har aldri fått til å laste inn noe annet enn engelske bøker på den, men det tok elleveåringen min fire minutter å få det på plass via ebok.no. Og sånn går nu dagan. Og pængan. Hun leser veldig fort, den ungen.
Spotify har jeg ikke satt meg inn i. Ikke podcast heller, eller snapchat. For å være ærlig er det vel bare innen Candy Crush jeg er i fremste rekke, men det er liksom ikke noe å være stolt av, føler jeg. Jeg sier iallfall ikke til noen hvilken Level jeg er på, for da kan det hende at Blå Kors kommer og henter meg.
Sånn. Ferdig bekjent! Puh.
mandag 30. januar 2017
Jeg har fått synet igjen (thank you, Specsavers)
Det gikk som det måtte gå. Synstesten hos Specsavers holdt ikke vann, og jeg kom ut med brillebestilling. Jeg vet nå hvor dårlig det egentlig har stått til de siste åra. Plutselig ser jeg som en hauk, både på nært hold og på avstand. Mellomsikten tror jeg ikke at har vært så verst.
I grunnen er det hyggelig å kunne lese uten å myse, og det er fint å kunne lese skiltene før i det øyeblikket jeg kjører forbi dem. Nå kan jeg håndarbeide også, i grunnen er det ikke måte på.
Jeg kunne kanskje ha gått for mer spektakulære innfatninger, nå ser jeg ut som om jeg stemmer KrF. Men det viktigste er vel at man ser. På ordentlig. Sukk.
Dersom du er i tvil om at glanstida virkelig er forbi, på ordentlig, kan det være en ide å se deg i speilet med lesebriller på. Du vil ikke tvile etterpå - for å si det sånn...
Lille speil på veggen der... etc.
I grunnen er det hyggelig å kunne lese uten å myse, og det er fint å kunne lese skiltene før i det øyeblikket jeg kjører forbi dem. Nå kan jeg håndarbeide også, i grunnen er det ikke måte på.
Jeg kunne kanskje ha gått for mer spektakulære innfatninger, nå ser jeg ut som om jeg stemmer KrF. Men det viktigste er vel at man ser. På ordentlig. Sukk.
Dersom du er i tvil om at glanstida virkelig er forbi, på ordentlig, kan det være en ide å se deg i speilet med lesebriller på. Du vil ikke tvile etterpå - for å si det sånn...
Lille speil på veggen der... etc.
onsdag 25. januar 2017
Så var det den fartsbota
Dere skal få kortversjonen. Det skjedde på havets bunn, i en undersjøisk tunnel mellom Aksdal og Karmøy. Det var fredag, jeg skulle på fest - og det var ikke en bil i sikte. Alt var såre vel, helt til at det blinket rødt foran meg. Jeg panikksjekket speedometeret, og så nåla gå nedover fra 100.
At jeg hadde kjørt for fort, var det ingen tvil om. Fartsgrensa, derimot...! Den var jeg usikker på. Jeg håpet på 80, men fryktet 60.
Etter noen dager kom det brev til meg via Digipost. Det viste seg å være fra Statens innkrevingssentral, de kunne fortelle at bilen min var avbildet i en fotoboks, at den hadde kjørt i 100 kilometer i timen - og at dette kvalifiserer til et forenklet forelegg. De forespeilet meg en bot på 3600 kroner og to prikker i sertifikatet.
Jeg vedtok forelegget uten å mukke, det var jo ikke tvil om skyldspørsmålet. I morgen trekkes pengene fra konto, prikkene skal jeg visst slite med i tre år til. Skulle jeg, Gud forby, pådra meg noen prikker til, kan det ende i førerkortbeslag og fotgang i seks måneder.
Dagens henstilling: Se på skiltene. Hold fartsgrensa. Kjør pent. Fotoboksene er ikke bare til pynt, de kan faktisk ha kamera inni seg. Det er en grunn til at vi har en veitrafikklov - og fartsgrenser. Det er for at vi selv og andre skal kunne ferdes trygt.
Amen.
At jeg hadde kjørt for fort, var det ingen tvil om. Fartsgrensa, derimot...! Den var jeg usikker på. Jeg håpet på 80, men fryktet 60.
Etter noen dager kom det brev til meg via Digipost. Det viste seg å være fra Statens innkrevingssentral, de kunne fortelle at bilen min var avbildet i en fotoboks, at den hadde kjørt i 100 kilometer i timen - og at dette kvalifiserer til et forenklet forelegg. De forespeilet meg en bot på 3600 kroner og to prikker i sertifikatet.
Jeg vedtok forelegget uten å mukke, det var jo ikke tvil om skyldspørsmålet. I morgen trekkes pengene fra konto, prikkene skal jeg visst slite med i tre år til. Skulle jeg, Gud forby, pådra meg noen prikker til, kan det ende i førerkortbeslag og fotgang i seks måneder.
Dagens henstilling: Se på skiltene. Hold fartsgrensa. Kjør pent. Fotoboksene er ikke bare til pynt, de kan faktisk ha kamera inni seg. Det er en grunn til at vi har en veitrafikklov - og fartsgrenser. Det er for at vi selv og andre skal kunne ferdes trygt.
Amen.
tirsdag 24. januar 2017
Tidens tanngard glefser meg i stjerten
Det er rart med det. Man blir ikke yngre selv om man hører på mP3 på radioen i bilen. Man eldes ikke saktere heller. Selv har jeg sett flere tegn på akutt bråmodning den siste tiden.
For eksempel har jeg investert i et korsstingbroderi, og tanken var å produsere det selv. Det dreier seg om en adventskalender med noe nissegreier på, og jeg gjøv løs med liv og lyst. Problemet er bare at jeg ikke ser hvor jeg skal putte nåla. Jeg prøvde med og uten brillene fra tidlig nittitall, og med lyssetting av alle valører - men nei. Jeg er blitt nålblind!
Broderiet ble lagt til side, og den potensielt kommende strikkegenseren jeg fikk til jul ble hentet fram. Strikkepinnene ser jeg jo. Prosjektet heter Pauline, og det skal ha 272 masker til vrangborden på pinne nummer tre. Grei skuring, jeg la opp etter beste evne - og oppdaget at jeg hadde satt av for lite tråd til å få nok masker. Hrmf. Rykk tilbake til start. Klok av skade hadde jeg nå metervis av tråd til overs, jeg hadde passelig med masker og livet smilte til meg. Jeg smilte noe mindre da jeg oppdaget, etter sånn cirka ni omganger at den jævla vrangborden var vridd!!! Jeg slengte skiten i veggen før jeg tok meg sammen og rekte opp. Nå ligger Pauline med kalendernissene, og jeg håper de finner tonen. De kan komme til å bli liggende en stund.
Som konsekvens av disse nederlagene, oppsøkte jeg optiker. Jeg fryktet at han kom til å skrive ut førerhund på stedet, og hvit stokk - men etter å ha identifisert bokstaver, tall og streker opp og i mente (jeg, ikke han), gikk han for en brilleløsning. To, faktisk. Så nå venter jeg på både skjermbriller og progressive. Tenk det, sånn skulle det gå med meg. Progressive briller før fylte 48. En skinnmager trøst er at jeg hårfint for lite blind til å måtte ha briller når jeg kjører bil.
Så hva gjør man når man blindes/blendes? Jo, man kjøper seg nye og større tv. Så det har jeg gjort. Den er ervervet i det stedlige bruktmarkedet til en levelig pris - må jo være litt nøktern siden jeg pådrog meg ei aldri så lita fartsbot før jul (man ser jo ikke skiltene så godt når man er svaksynt, så den bota kan jeg strengt tatt ikke klandres for). Regner med at NAV sponser tv-en (som nødvendig hjelpemiddel). Er mer usikker på om de vil være med på kronerulling på fartsbota.
En ørliten fordel med at synet dimmes, er at det ikke er fullt så lett å identifisere eventuelle grå hår (jeg sier ikke at jeg har noen, jeg snakker på generelt grunnlag) og rynker. Men den fordelen forsvant da jeg fikk meg forstørrelsessminkespeil på badet. Og fordelen forsvinner nok ytterligere med de progressive brillene.
Antakelig er det bare en ting å gjøre fra nå av - nemlig å dempe lyset på badet. Subsidiært å slukke det helt. Men det vil kanskje være å gi aldeles opp.
(Jeg kan godt lage en blogg om fartsbota mi. Hvis noen vil høre mer om den.)
For eksempel har jeg investert i et korsstingbroderi, og tanken var å produsere det selv. Det dreier seg om en adventskalender med noe nissegreier på, og jeg gjøv løs med liv og lyst. Problemet er bare at jeg ikke ser hvor jeg skal putte nåla. Jeg prøvde med og uten brillene fra tidlig nittitall, og med lyssetting av alle valører - men nei. Jeg er blitt nålblind!
Broderiet ble lagt til side, og den potensielt kommende strikkegenseren jeg fikk til jul ble hentet fram. Strikkepinnene ser jeg jo. Prosjektet heter Pauline, og det skal ha 272 masker til vrangborden på pinne nummer tre. Grei skuring, jeg la opp etter beste evne - og oppdaget at jeg hadde satt av for lite tråd til å få nok masker. Hrmf. Rykk tilbake til start. Klok av skade hadde jeg nå metervis av tråd til overs, jeg hadde passelig med masker og livet smilte til meg. Jeg smilte noe mindre da jeg oppdaget, etter sånn cirka ni omganger at den jævla vrangborden var vridd!!! Jeg slengte skiten i veggen før jeg tok meg sammen og rekte opp. Nå ligger Pauline med kalendernissene, og jeg håper de finner tonen. De kan komme til å bli liggende en stund.
Som konsekvens av disse nederlagene, oppsøkte jeg optiker. Jeg fryktet at han kom til å skrive ut førerhund på stedet, og hvit stokk - men etter å ha identifisert bokstaver, tall og streker opp og i mente (jeg, ikke han), gikk han for en brilleløsning. To, faktisk. Så nå venter jeg på både skjermbriller og progressive. Tenk det, sånn skulle det gå med meg. Progressive briller før fylte 48. En skinnmager trøst er at jeg hårfint for lite blind til å måtte ha briller når jeg kjører bil.
Så hva gjør man når man blindes/blendes? Jo, man kjøper seg nye og større tv. Så det har jeg gjort. Den er ervervet i det stedlige bruktmarkedet til en levelig pris - må jo være litt nøktern siden jeg pådrog meg ei aldri så lita fartsbot før jul (man ser jo ikke skiltene så godt når man er svaksynt, så den bota kan jeg strengt tatt ikke klandres for). Regner med at NAV sponser tv-en (som nødvendig hjelpemiddel). Er mer usikker på om de vil være med på kronerulling på fartsbota.
En ørliten fordel med at synet dimmes, er at det ikke er fullt så lett å identifisere eventuelle grå hår (jeg sier ikke at jeg har noen, jeg snakker på generelt grunnlag) og rynker. Men den fordelen forsvant da jeg fikk meg forstørrelsessminkespeil på badet. Og fordelen forsvinner nok ytterligere med de progressive brillene.
Antakelig er det bare en ting å gjøre fra nå av - nemlig å dempe lyset på badet. Subsidiært å slukke det helt. Men det vil kanskje være å gi aldeles opp.
(Jeg kan godt lage en blogg om fartsbota mi. Hvis noen vil høre mer om den.)
torsdag 19. januar 2017
Siste nytt om tåa, til dere som har ventet i spenning
Jeg antar at det er mange som er kjempespente på å høre om hvordan det går med tåa mi etter operasjonen i november. Jeg kan meddele at operasjonen var vellykket vinkelen på stortåa er nå korrigert sånn at den peker framover og ikke mot naboen. Jeg har fått en skrue inni der også, så tåa er bokstavelig talt skudd på plass.
Den lite flatterende og ganske så upraktiske kulen på utsiden av stortåleddet er høvlet bort, så foten er blitt mye penere å se på. Iallfall når den har strømpe på seg.
Men. Vi har et problem. Foten er fortsatt hoven. Såpass hoven er den at jeg knapt kan bruke noen av skoene mine. Kun de panikkrosa Nike-joggeskoene jeg kjøpte til halv pris på XXL (fargen er nok grunnen til rabatten. Ingen ved sine fulle fem kjøper sånne sko). Og så har jeg et par lave, svarte støvletter jeg har arva av Vilikke.
Jeg har Tjeltas mest omfattende samling av høyhælte sko. De står på vent på ubestemt tid. De har fått støv på seg. Skobegrensningene mine medfører klesbegrensninger, kan jo ikke gå med kjole og skjørt når det står så ille til nederst der (ikke underst, men nederst. Stor forskjell på det).
Det må også anføres at sju uker på sofaen med KK med innlagt julefeiring ikke har gått legemet hus forbi. Dessverre. Så deler av garderoben er også ukurant som følge av dette. Og jeg har meldt meg inn på treningssenter (igjen), mot bedre vitende. Spørsmålet er om det er for seint å reversere utviklingen når kjøttet er i ferd med å løsne fra beina.
Satser på at det går seg til, må jo det siden jeg skal løpe KK-mila i september. På bedre tid enn i fjor. Så det er bare å komme seg på den gyselige elipsemaskina.
Den lite flatterende og ganske så upraktiske kulen på utsiden av stortåleddet er høvlet bort, så foten er blitt mye penere å se på. Iallfall når den har strømpe på seg.
Men. Vi har et problem. Foten er fortsatt hoven. Såpass hoven er den at jeg knapt kan bruke noen av skoene mine. Kun de panikkrosa Nike-joggeskoene jeg kjøpte til halv pris på XXL (fargen er nok grunnen til rabatten. Ingen ved sine fulle fem kjøper sånne sko). Og så har jeg et par lave, svarte støvletter jeg har arva av Vilikke.
Jeg har Tjeltas mest omfattende samling av høyhælte sko. De står på vent på ubestemt tid. De har fått støv på seg. Skobegrensningene mine medfører klesbegrensninger, kan jo ikke gå med kjole og skjørt når det står så ille til nederst der (ikke underst, men nederst. Stor forskjell på det).
Det må også anføres at sju uker på sofaen med KK med innlagt julefeiring ikke har gått legemet hus forbi. Dessverre. Så deler av garderoben er også ukurant som følge av dette. Og jeg har meldt meg inn på treningssenter (igjen), mot bedre vitende. Spørsmålet er om det er for seint å reversere utviklingen når kjøttet er i ferd med å løsne fra beina.
Satser på at det går seg til, må jo det siden jeg skal løpe KK-mila i september. På bedre tid enn i fjor. Så det er bare å komme seg på den gyselige elipsemaskina.
tirsdag 17. januar 2017
Bergljots roteanalyse
Teorien, eller observasjonen, jeg nå kommer til å legge fram for Eder, burde og kunne vært gjenstand for en doktorgradsavhandling - eller i det minste en master på folkeskoleuniversitetet. Dessverre er jeg for slapp i metode, analyse og edb til å gjøre det selv.
Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.
For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.
Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.
Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.
Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.
Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.
Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.
Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.
Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8
Tesen er at det er en sammenheng, eller koherens, mellom hjernefunksjon og grad av orden i sysakene.
For å ta meg selv som eksempel, eller case - det er jo trygt siden jeg da ikke henger ut andre (men det kommer, slapp av): Jeg har det forholdsvis ryddig på overflaten. Jeg støvsuger jevnlig og rydder etter beste evne. Nå skal det sies at jeg ikke får betalt for innsatsen når arvingene er der, da er det som å måke mens det det fortsatt snør.
Altså er heimen min presentabel - så lenge ingen finner på å åpne en skapdør eller en skuff. Eller gud forby, boden eller garasjen. Praksisen reflekterer at jeg lever godt (?) med kaos, så lenge jeg ikke ser det. Nedsiden er at jeg ikke alltid (les: ikke veldig ofte) vet hva jeg har, hvor det er og i hvilket omfang jeg eventuelt har det. Jeg lør inn på tilfeldig gods i tilfeldig rekkefølge, og når jeg trenger det, aner jeg ikke hvor jeg har det.
Oppsiden er at jeg av og til, bokstavelig talt, snubler over en skatt og blir gledelig overrasket.
Så over til hodet (mitt): Det er på ingen måte tomt. Faktisk er det ganske fullt av alt mulig rart. Problemet er at kunnskapen er formålsløst og tilfeldig lagret. I mitt hode er unyttig og nyttig viten rota rundt i en saus. Min kjære eksstedatter, velsigne henne, er hjerneforsker. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe henne til oppi styringshuset mitt. De kognitive strukturene er til å grine av.
Når det er så rotete på loftet, sier det seg selv at det er litt tilfeldig hva man finner der oppe. Jeg har for eksempel full kontroll på hvem som skåret flest mål i fotball-VM i 1982, og på mønsteret på sengeteppet mitt da jeg var utvekslingsstudent i USA i 1987. Men jeg vet ikke hvilke dager ungene mine har gym og svømming. Eller når papirsøpla tømmes.
Når man har det sånn, er det vanskelig å sette ny kunnskap i kontakt med gammel. Fordypning i noe som helst er uaktuelt.
Han Som Ikke Vil Bekrefte At Han Har En Romantisk Relasjon Med Meg På Facebook er min motsetning. Han synes ikke det gjør noe med litt smuler på benken eller aviser på bordet. Men i skuffene...! Der er strømpene sortert etter fargekode (ok, lett, når alle er svarte), og skruene ligger alfabetisk etter hverandre i verktøykassa. Jeg skjønner ikke at det går an. Men jeg tror det må være behagelig å ha det sånn.
Jeg har nylig avdekket at et av mine barn bruker skuffer og skap i skrivebordet som søppelbøtte. Dette kom som et sjokk; gammel bøss og godtepapir, papp og dritt overalt inni der. Jeg håper ikke at h*n har fått ekstremvarianten av mitt hodet og mine kognitive strukturer :-8
torsdag 12. januar 2017
Vi tar ut puberteten på tidskonto
Jeg har fattet en eneveldig beslutning i AS Oddetallsukeheimen. Med tre tette arvinger ser jeg for meg at jeg før eller siden kan komme til å rammes av et akkumulert hormonhelvete - nemlig trippel pubertet + overgangsalder.
Det blir for meget for ei stakkars alenemor. Derfor har jeg bestemt av vi skal ta ut puberteten på tidskonto. Jeg ser for meg en 50/50-løsning med pubertet annenhver uke, eller mer presist, pubertet i partallsukene.
Jeg vedgår at løsningen vil innebære dobbelt så lange puberteter, men det lever jeg godt med - så lenge de tas ut i Partallsukeheimen.
Det skulle ikke forundre meg om de rammes av overgangsalder der også etter hvert, men det kan jeg ikke legge på meg. Min jobb er å legge til rette for harmonisk sameksistens i oddetallsukene.
Det er nesten så jeg gleder meg.
Det blir for meget for ei stakkars alenemor. Derfor har jeg bestemt av vi skal ta ut puberteten på tidskonto. Jeg ser for meg en 50/50-løsning med pubertet annenhver uke, eller mer presist, pubertet i partallsukene.
Jeg vedgår at løsningen vil innebære dobbelt så lange puberteter, men det lever jeg godt med - så lenge de tas ut i Partallsukeheimen.
Det skulle ikke forundre meg om de rammes av overgangsalder der også etter hvert, men det kan jeg ikke legge på meg. Min jobb er å legge til rette for harmonisk sameksistens i oddetallsukene.
Det er nesten så jeg gleder meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)