En sjefingeniørs bekjennelser

Man skulle kanskje tro at sjefingeniører i staten har et minimum av teknisk innsikt, eller i det minste et snev av interesse for innovasjon og teknologi. Dessverre er det ikke nødvendigvis sånn.

Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke måtte lære meg noe nytt som har med data eller digitalisering å gjøre. For det meste er jeg fornøyd med ting sånn som de er - det er lenge siden jeg gav opp å holde meg oppdatert på nye teknologiske trender. Når det gikk galt, vet jeg ikke. Muligens et sted mellom personsøkeren og telefaksen og walkman'en.

Ja, jeg hadde personsøker tidlig på nittitallet. Den het Motorola, og den fikk meg til å se viktig ut. Jeg har ikke sett viktig ut seinere. For eksempel er jeg blant de åtte prosentene som har WindowsPhone, det er så avleggs at verken Coop-appen eller Æ-appen er å få tak i. Blæh.

I det lengste har jeg forsøkt å fortrenge at jeg kommer til å bli et offer for disse DAB-greiene, men så tok jeg grep og fikk installert adapter i bilen. Radioen funker den, men får jeg denne antikvariske telefonen min over på handsfree'en ved hjelp av blåtanna? Neida nada. Helt ubegripelig. Det skal sies at den indre motstanden mot å lese bruksanvisninga er betydelig, jeg venter på at det skal gå over.

Og så var det tv-en, da. Som mine faste lesere vet, har jeg kjøpt meg en ny (brukt) og større en. Uteknisk som jeg er, forlangte jeg at selger (Kristian) skulle "få den opp og gå". Damer uten fast mann i huset kan be om sånne ting uten å skjemmes.

Kristian var velvillig, han - men han holdt på å daue av latter da han nappa ut kabelen baki der. "Scart-kabel?" hoiet han, som om det var en telegraflinje fra nittenpilogbue. Ikke visste jeg at det var noe galt med kabelen min - men jeg vet nå at jeg bør anskaffe meg en HDMI-kabel, for en slik vil gi penere bilde. Og så jeg som ikke visste at jeg hadde (har) dårlig bilde engang. Hrmf.

Netflix og Viaplay har jeg, men siden arvingene mine har anektert iPad-en, har jeg ikke tilgang til disse vidunderlige teknologiene. Jeg bare betaler. Det samme gjelder Kindle-en. Jeg har aldri fått til å laste inn noe annet enn engelske bøker på den, men det tok elleveåringen min fire minutter å få det på plass via ebok.no. Og sånn går nu dagan. Og pængan. Hun leser veldig fort, den ungen.

Spotify har jeg ikke satt meg inn i. Ikke podcast heller, eller snapchat. For å være ærlig er det vel bare innen Candy Crush jeg er i fremste rekke, men det er liksom ikke noe å være stolt av, føler jeg. Jeg sier iallfall ikke til noen hvilken Level jeg er på, for da kan det hende at Blå Kors kommer og henter meg.

Sånn. Ferdig bekjent! Puh.