Om å rydde hus

Da mor gikk ut av tiden i fjor høst, ble alt hennes vårt. Det betyr at jeg per i dag eier et kvart hus, et kvart naust og en kvart garasje i Ryfylke, samt ei kvart hytte i Sauda-fjellene. Huset er jeg oppvokst i, hytta kom til etter at jeg flytta ut.

Folk spør oss om hva vi skal gjøre med alt dette. Om vi skal selge, eller beholde. Om vi har begynt å rydde. Rydde.

Jo, vi rydder. Aldri har jeg ryddet i tyngre materie, jeg rydder i det som var livene til foreldrene mine. Noe er usentimentalt og lett å sette bort, eller kaste - andre ting setter meg aldeles ut. Som brevene fra far til mor. En rutete tøypose med broderte initialer bakerst i klesskapet, full av brev fra slutten av sekstitallet. Jeg la den pent tilbake.

Det er også spesielt å finne eldgamle album med duse svarthvittbilder av folk jeg ikke aner hvem er. Av gårdsarbeidere, unge kvinner i sykepleieruniform, store familier foran hus. Alvorlige unge menn i uniform, brudebilder. Ett av bildene er av en åpen kiste med noen i. Så mye historie, levde liv, svunne tider.

I hver skuff og i hvert skap er det spor etter foreldrene mine - som sirlige handlelister, eller skrukkete konvolutter og servietter med kryptiske stikkord på, i bold, foroverlent skrift. Fars taler. Hvor mange hundre han har holdt aner ikke jeg - han hadde gjerne tre på en enkelt 17. mai - men de fleste var skrevet i hurten og sturten på det han hadde for hånd.

Fars gamle 7. sanser. Mors strøkne kjøkkenhåndklær. Par på par med høyhælte sko - fine moren min prioriterte estetikk foran det praktiske til det siste. Kranser med tørka blomster, julekort med bilder av barnebarn. I boden fant jeg brudebildet mitt, vendt mot veggen. Plukket ned da jeg ble skilt, men ikke kastet.

Jeg liker ikke å rydde, på generelt grunnlag. Og ingenting har vært tyngre enn den ryddejobben vi nå ikke kommer utenom. Vi rydder ikke hus, men levde liv. Og det er ingen vei utenom.